LAST NED SAKEN HER

I Norge myldrer det av tiltak der kaffe gir arbeid og mestringsfølelse til dem som trenger det mest. Det kan være unge som knapt har vært ute av rommet sitt på lenge, straffedømte eller mennesker med rusproblemer. Det er ikke snakk om liksomarbeid – mange får så god opplæring og erfaring at de er klare for flere typer jobber etter å ha dykket ned i kaffens verden. Vi har snakket med et lite utvalg av dem som tilbyr slik arbeidstrening.

Røverkaffe med bønnesofa

Røverkaffe er et sosialt entreprenørskap i regi av «Nettverk etter soning» i Røde Kors. Etableringen startet for tre år siden, og i fjor høst åpnet en kafé i Fredrikstad for eksterne kunder.

– Det har tatt tid, siden vi jobber med mange ting samtidig. Røverkaffe er et ettervernstilbud for innsatte som skal tilbake til samfunnet. Deltakerne er blant annet folk i overgangsbolig og de som er idømt samfunnsstraff. Personer med lenkesoning kan velge å komme hit i stedet for å isolere seg hjemme. Kaffen brennes her på Røverkaffe, forteller Anita Meldalen, koordinator i «Nettverk etter soning».

Foruten kaffe, selger kafeen røverkjeks hver dag og Kanelboller på lørdager. Lokalet er utformet av brukerne, og har blant annet en sofa laget av kaffesekker. Ja, det er ekte kaffebønner i sekkene, bekrefter Anita. Annenhver onsdag kjører de ut kaffe til bedriftskunder på Østlandet. De har også nettbutikk.

– Brenneriet er kjernevirksomheten vår, mens kafeen er en hyggelig tilleggsaktivitet. Vi har planer om arrangementer på kvelder og lørdager med musikk og foredrag. Noe er åpent for alle og noe er bare for våre deltakere og frivillige. Det er en utfordring at mange i brukergruppa har sosial angst. Vi skal være et sted hvor alle føler seg vel, så vi jobber mye med miljøet og atmosfæren. Vi er i høyeste grad sosialarbeidere, og er så heldige at vi kan få være det i et kaffebrenneri.

En vennlig konkurrent

Fredrikstad har flere muligheter for deg som vil drikke kaffe med ekstra god samvittighet. Arbeidssamvirketiltak (ASVO) er et tilbud til yrkeshemmede med trygdeytelser, som ikke kan nyttiggjøre seg andre arbeidsmarkedstiltak. Det benyttes i hovedsak for personer med utviklingshemninger. Det finnes en rekke ASVO-bedrifter over hele landet, og en av dem er Fasvo i Fredrikstad. De tilbyr ulike typer arbeid, og i fjor overtok de den lokale merkevaren Øst Kaffekompani. I gamlebyen har de et eget produksjonslokale, vegg i vegg med en av deres egne kafeer, som også fungerer som bakeri.

– Arbeidstakerne våre veier og kverner kaffe, og er med på pakking, salg og levering. Vi har bedriftskunder, og vi selger kaffe blant annet på Fasvos kafeer Seiersten og Brohodet, forteller arbeidsleder i Fasvo Sofie Græsdal.

Øst Kaffekompani har store ambisjoner om å være Fredrikstads førstevalg innen kaffe. Men Sofie har ikke et vondt ord å si om konkurrenten Røverkaffe, og de henvender seg til to ulike grupper arbeidstakere.

– Vi gir arbeid til folk med utviklingsforstyrrelser. De har et varig behov for tilrettelagt arbeid, et såkalt VTA-vedtak gjennom Nav. Kaffen kan kjøpes i flere butikker, og bedriftskunder kan tegne abonnement. Fasvo leverer kaffe til mange ulike bedrifter i flere Østfold-byer, alt fra rørleggere til arkitekter og legekontor.

Får unge ut av rommet

Kaffeverkstedet Bønner jobber med etisk og ansvarlig kaffe av høy kvalitet. Kaffen markedsføres, pakkes og selges av Kirkens Bymisjon. I Ålesund har Bønner et kaffeverksted, i Bergen har de også en åpen butikk. Monica Longva, leder for marked i Kirkens Bymisjon Møre, forteller hvem de sysselsetter:

– Vi gir arbeidstrening til unge mennesker som står utenfor skole og/eller ordinært arbeid. Målgruppen er fra 18 til 29 år. I Bergen har vi også en flerkulturell målgruppe. Arbeidstreningstiltaket har en sosialfaglig målsetting om å være endringsfokusert basert på den enkeltes deltakers motivasjon. Vi tilbyr mange ulike arbeidsoppgaver, som for eksempel ordremottak, veiing, pakking, male kaffe, salg og markedsføring. Det gjør at alle kan oppleve mestring. Ikke alle er klare for å gå rett ut og selge, noen vil ha mindre kontakt med andre mennesker, sier hun.

Bønner har som mål at ungdommene skal kunne ta større del i samfunnet og finne tilbake til styrkene sine.

– Noen har kanskje ikke vært ute av rommet sitt på kjempelenge.

Her kan de få selvtillit og bli sett. Under koronaen har vi hatt begrenset med deltakere, men de aller fleste har gått ut i skole eller arbeid etter å ha vært hos oss. Den tette oppfølgingen vi gir, gjør at de kan blomstre.

Bønner har en nettbutikk med stort utvalg av kaffe, samt en sjokolade tilsatt espressobrent kaffe fra Brasil. De har også pop-up-salg på kjøpesentre og messer, og selger til næringslivet. I Bergen arrangerer Bønner baristakurs på rundt 20 timer og praksis ute i bedrift. De mange ulike arbeidsoppgavene gir god ballast for andre typer jobber.

Kaffebaren som ble tv-kjendis

=Kaffe (uttales Erlik Kaffe) er en av veldig mange kaffebarer i Oslo. Men den er den eneste hvor de fleste medarbeiderne har rusbakgrunn, eller lever et liv i aktiv rus. Stiftelsen Erlik, som også utgir gatemagasinet =Oslo, står bak. Kafeen gir bladselgerne en mulighet til å komme videre i arbeidslivet, men tar også inn folk som aldri har solgt bladet. I 2018 ble kaffen kjent landet rundt, da TV 2 sendte serien «Petter Uteligger – En ny sjanse», som fulgte baristaene fram mot åpningen. Daglig leder i =Kaffe, Katrin Larsen, forteller at serien ga dem god drahjelp i starten.

– Kafeen åpnet i juni 2017, og fikk mindre besøk enn vi skulle ønske. Da reklamen for tv-serien begynte å gå på TV 2 et halvt år senere, kom det flere kunder. Så tok det helt av da programmet startet. 2018 var ganske kaotisk, folk sto i kø utenfor. Vi trodde det bare var en bølge, og brukte ekstravakter fra andre kafeer for å slippe å måtte skuffe nye baristaer når pågangen avtok. Men kundene fortsatte å komme.

Det stilige lokalet i Akersgata 32 er blitt en institusjon i Oslo, som også selger bakervarer, salater og yoghurt. Det første året ga kaffebaren jobb til tolv baristaer, senere har det blitt flere. I 2019 åpnet en ny avdeling av =Kaffe på Lovisenberg, og i fjor fikk de innpass hos advokatfirmaet Thommessen, hvor de nå driver de Oslo-ansattes private kaffebar i kontorlokalet i Vika. Miljøarbeidere tilrettelegger arbeidsdagen og sørger for at baristaene har det bra.

– Nesten alle baristaene forteller at =Kaffe har virket veldig positivt inn på livssituasjonen og rusmestringen. De får struktur i hverdagen, og det er kjempeviktig for livskvaliteten å møte kunder og kollegaer. Noen har aldri hatt en jobb før, mens andre har vært lenge ute av arbeidslivet. De trenger å lære ting man tar for gitt på andre arbeidsplasser, som det å være en god kollega og møte tidsnok. I tillegg lærer de alt om daglig drift av en kafé, forteller Katrin.

Beviset på at kundene er fornøyde fikk kaffebaren rett før koronaen brøt ut i 2020, da Google kom innom med diplom. Ifølge kundeanmeldelser på Google Local Guides var =Kaffe Oslos best likte serveringssted.

– Vi får ofte høre at vi har veldig serviceinnstilte medarbeidere. Baristaene våre ser nok større verdi av å ha en jobb enn folk som alltid har hatt det. Det vises tydelig at de trives, og det gode arbeidsmiljøet smitter over på kundene. Vi har også veldig god kaffe, det skal man ikke undervurdere.

Koronapandemien ble en nedtur for kafeen, som de er preget av den dag i dag. Flere potensielle kunder har fortsatt hjemmekontor, og Oslo sentrum er fremdeles ikke helt som før. Til gjengjeld fikk nettbutikken et kjempeløft i 2020, noe som bidro til å holde motet oppe hos baristaene. 

=Kaffe eies av Stiftelsen Erlik, hvor skribenten er fast ansatt.

Mestringsfølelse i Oslo fengsel

Fengsler har ikke alltid tilbudt arbeid som er like relevant for livet etter soning. Det ville Nav gjøre noe med, og i 2014 sørget de for at Oslo fengsel fikk baristakurs. Nav kjøper inn kurs fra kaffebarleverandøren Espresso Mobile, som står for undervisningen bak murene. Kurset går vanligvis fire ganger i året, og varer i en uke med fulle dager.

– Oslo fengsel ønsker nok at vi skulle hatt kurset veldig ofte, for de ansatte er svært fornøyde med all kaffen de får den uka det pågår, forteller Wenche Engan, seniorrådgiver i Nav Arbeid og Helse Oslo.

Kursleverandøren kommer inn med alt utstyr og råvarer. Dette rigges opp i felleslokaler, og den første dagen sender Wenche en e-post til alle ansatte i fengselet.

– Jeg skriver at de må besøke kurset og få seg en gratis kopp kaffe, siden gutta trenger mengdetrening. Slik lærer de kundeservice og logistikk og får kjent litt på stress. Når kundene er ansatte i fengselet, skaper det også gode relasjoner, og fengselsledere er ofte innom. Innsatte og ansatte sitter og prater som på en kafé og ser hverandre i et annet lys. Innsatte som ikke deltar på kurset kan også komme og få seg en god kopp kaffe.

Kravet for å få delta på baristakurset er gyldig oppholdsog arbeidstillatelse i Norge, siden det er et arbeidsmarkedsopplæringkurs. Det skilles ikke på hva de innsatte er dømt for, men Wenche intervjuer alle interesserte på forhånd.

– Det er fengselet som klarerer innsatte for deltakelse til slutt. Det kan være noe jeg ikke skal vite, for eksempel om hvem som kan delta på samme kurs. Kurset er veldig populært, og mange av gutta sier: «Jøss, kan Nav gjøre dette?» Det er jo sjelden Nav får så mye positiv omtale.

Etter kurset får deltakerne mulighet til å jobbe litt i fengselets egen kafé, Bayern Barista. Wenche hører om innsatte som går videre til en jobb i kaffebar når de kommer ut.

– Det er viktig å vite at du mestrer noe når du kommer ut av fengsel. Selv om du ikke vil jobbe som barista resten av livet, kan det være en god start.

Fra utenforskap til fagbrev

I Steinkjer ble Café Hjerterknekten startet som et toårig prøveprosjekt i 2014. Stiftelsen Crux, som eier kafeen, ønsket å fortsette. De jobber blant annet opp mot rus og psykiatri, og het tidligere Kirkens Sosialtjeneste. Hjerterknekten fanger opp personer som havner utenfor arbeidsliv eller dropper ut av skolen. Foruten arbeidstrening tilbyr kafeeen verdifull, formell kompetanse.

– Vi er en godkjent lærlingbedrift i salgsfaget. Noen fanger vi opp fra Steinkjer videregående skole, ellers er det folk som har vært hos oss i tiltak som vi kobler på skolen så de blir lærlinger, forteller daglig leder ved Hjerterknekten, Elin Teistklub.

I starten hadde de en aldersgrense på 30 år, men den ble utvidet. I dag er den eldste lærlingen 50 år. Elin er den eneste medarbeideren som ikke er i arbeidstrening, og det legges opp til at de andre skal bli selvgående.

– De lærer arbeidslivets skikk og bruk. De får trening i alt av daglig arbeid, som baristamaskin, kasse, renhold, og så baker vi alt vi selger selv. Det å møte folk kan være en utfordring for noen, men det har faktisk blitt et mindre problem med årene.

Elin har full kontroll på hva som skjer med medarbeiderne etterpå. Dessverre blir noen kasteballer i systemet.

– Vi har en del som fungerer med tilrettelagt arbeid, og så er det vanskelig å få dem videre. Noen havner på uføretrygd. Men vi har fått gjennom seks lærlinger og fire lærlingkandidater.

En av dem som har fått fagbrev i salg og service, er Kine Langeng. På nettsiden til Stiftelsen Crux forteller hun at veien videre blir høgskole, både fordi korona har gitt et trangt arbeidsmarked og fordi hun er motivert for å ta høyere utdanning. Elin forteller hvordan pandemien har påvirket kafeen.

– Vi merker at det er vanskeligere å få tak i folk etter korona. Våren 2020 stanset Nav alle tiltak, og vi holdt stengt i to måneder.

Steinkjer sentrum har flere kafeer, men Hjerterknekten er den eneste som tilbyr arbeidstrening for dem som faller utenfor. Det vet gjestene å sette pris på.

– Det er mye folk innom. Blant stamkundene våre er det mange eldre med rullator.

I tillegg til Nav samarbeider kafeen med Crux Jarlegården oppfølgingssenter, som gir tilpasset oppfølging av folk som sliter med rus eller kriminalitet. Hjerterknekten tar inn dem som er rehabilitert etter å ha hatt rusproblemer, ikke folk i aktiv rus. I løpet av åtte års drift har kafeen totalt gitt arbeidstrening til 70 personer.

Foto: Sjo og Floyd

Om lag 40 000 tonn brent kaffe blir hvert år konsumert i Norge. Det blir det store mengder kaffegrut av. Mesteparten av gruten ender på anlegg som produserer biogjødsel til landbruket eller biogass til miljøvennlig drivstoff. Biogass er et nyttig produkt, men brenning av biogass blir til CO2 som slippes ut i atmosfæren. Dermed berikes ikke jorda med karbonlagring. 

Tilbake til jorda

Jo mer vi kan unngå at noe blir avfall, jo større miljø- og klimaeffekt oppnås. Begrepet «End of waste» handler om å sikre gjenbruk før produktet blir til avfall. Og det er nettopp det et bredt anlagt forskningsprosjekt er i gang med i disse dager. Å ta kaffegrut ut av avfallskjeden, blande det med andre ingredienser, og føre det tilbake til jorda, der det egentlig kommer fra.

Hos «Oslokomposten» på Grefsen

Harald Aanes og hans kollegaer i Oslokomposten tar imot kaffegruten fra Storebrand. Her følges komposteringsprosessene nøye, og gjennom mange år har solid kunnskap bygget seg opp. Visjonene er store, men det daglige arbeidet er bokstavelig talt jordnært. Harald åpner lokket på en pallekarm og graver hendene nedi jorda, hvor tusenvis av mark lager naturlig gjødsel i komposten.

– Marken er jordas beste venn, sier Harald.

Kompost i potetproduksjon

Oslokomposten er en sentral aktør i prosjektet «Smartgjødsler for karbonfangst og bærekraftige matsystemer». Det ledes av erfarne mikrobiologer og forskere, og er støttet av Norges Forskningsråd.

Mikrobiolog Erik Norgaard leder prosjektet, og forklarer: – Kaffegrut blandes sammen med hageavfall og andre ingredienser til faste og flytende kompostblandinger. 

Over 3,5 år skal prosjektet dokumentere kompostens effekter som gjødsel- og plantevernmiddelalternativ ved fremstilling og lagring av potet og settepotet. Flere potetbønder i ulike deler av Norge er med. Målet på sikt er å danne grunnlag for industriell fremstilling.

Forutsigbare råvarer gir forutsigbar kompost

Målet er å lage forutsigbar kompost, altså kompost som ikke varierer, men har noenlunde lik sammensetning fra gang til gang. Dette gir forutsigbare effekter på jorda og plantene.

– Kaffegrut er en forutsigbar råvare. Den er rik på energi i form av fett, og har et nesten ideelt forhold mellom karbon og nitrogen. I tillegg har den en kornete struktur med masse overflate. Alt dette er gode forutsetninger for å få til en ideell kompostering og til syvende og sist et godt produkt, forklarer Norgaard.

Hvordan få tak i nok kaffegrut?

Norsk Kaffeinformasjon har tatt på seg å skaffe tilstrekkelig mengde kaffegrut til prosjektet. Vi loddet stemningen hos noen av medlemmene, og Christian Edwardsen hos Coca Cola var raskt på banen. De har en rekke kunder i Osloområdet, blant annet Storebrand på Lysaker.

Her finnes 35 kaffemaskiner og tre kantiner hvor Coca Cola leverer kaffeløsningen. Sammen med Storebrand har de nå lagt til rette for at gruten sorteres i egne containere og leveres ukentlig på Oslo kommunes gjenbruksstasjon på Grefsen.

Om vel tre år er prosjektet avsluttet, og forhåpentligvis vil resultatet bli oppløftende for alle involverte. Da ligger det an til industriell produksjon, og da trengs store mengder kaffegrut.

– Vi har flere kunder og kan skalere opp når som helst, smiler Christian Edwardsen

Sentrale personer i prosjektet

• Erik Norgaard, mikrobiolog
• Kamran Shalchian ­Tabrizi, professor ved Instititutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
• Beate Rygg Johnsen, seniorrådgiver ved Senter for digitalt liv Norge 

Bedrifter som skal utnytteprosjektets FoU-resultater i sin verdiskapning:

• SmartSoil AS
• Elkem Silicon Product Development
• Oplandske bioenergi AS
• Reve kompost
• Oslo Kommune, Renovasjon­- og gjenvinningsetaten
• Norges Bondelag 

FoU-partnere:

• Norsk landbruksrådgivning
• Sveriges Landbruksuniversitet
• Norsk institutt for bioøkonomi
• Universitetet i Oslo
• Norges Miljø­ og BiovitenskapeligeUniversitet 

Hos Oslokomposten på Grefsen eksperimenteres det med kompost og jord, og de har utviklet en rekke produkter for hageglade mennesker. Toppjord, Tigermark, Dekkflis og Oslokompost er til salgs på kommunens gjenbruks­stasjoner. Selve komposteringsanlegget ligger på Grønmo.

Foto: Sjo og Floyd

Bjørn Grydeland plasserer en kopp nytraktet kaffe foran undertegnede. Bønnene er fra Etiopia, og den hvite, klassiske Saturn-koppen med skål fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Norsk kaffeinformasjons (NKI) presse- og kommunikasjonsansvarlig gløtter opp mot kollega og sjef Marit Lynes, som sitter i kontorstolen på eiersiden av skrivebordet.

– Vil du også ha sånn fin kopp?

– Nei takk, jeg kan ta dette jeg, sier hun og griper tak i kruset som trolig har stått der siden hun kom på jobb for en time siden – et hvitt, helt ordinært krus.

Norsk kvalitet i særklasse

Daglig leder i NKI er ingen kaffesnobb. Hun har en regel om aldri å takke nei til kaffe, samme hva som serveres. Så da tanten hennes på 97år disket opp med pulverkaffe forleden, drakk hun med glede. Noen ganger er det praten over koppen som er viktigst. Dessuten var det Nescafé Gull, en av de beste pulverkaffene.

– Norsk kaffeinformasjon jobber for best mulig kaffekvalitet i alle ledd. Så kan vi ha ulike definisjoner av kvalitet til ulike segmenter,men den største trusselen mot den gode kvaliteten vi har her i Norge, er ene og alene dårlig kvalitet.

Look to Norway er refrenget fra en samlet internasjonal kaffebransje. De har sett nordmenn plukke med seg høythengende baristapriser og smakt på den karakteristiske norske, lysbrente kaffen. Også hverdagskaffen vår vil i verdenssammenheng regnes som speciality,forteller Lynes, som alltid pakker med seg en egen koffert med norskbrent kaffe når hun drar på ferie til familiens leilighet i Brasil.

De brasilianske tollerne ser like oppgitt på henne hver gang.

– Loca, tar med kaffe til kaffelandet! Men kaffen der er jo ikke bra, den gode kaffen eksporteres. Jeg drikker aldri svart kaffe i utlandet. Jeg trenger nesten ikke smake på den en gang, jeg vet at det er mye robusta i den. Men kaffesnobberi, det er noe av det verste jeg vet, fastslår kaffesjefen.

Jobben, en hobby

Vi sitter på kontoret hennes i NKIs lokaler på Frogner, i et bygg fra 1800-tallet. På den ene veggen henger to verk av Susann HeleneHessen, kunstneren som lager motiver av kaffeflekker. På utsiden av kontordøren henger en rosa Post-it-lapp med barnlige bokstaverover en enkel kulepenntegning av en dame med krøllete hår. «Her jober Marit», står det.

– Den begynner å bli gammel. Yngste datteren min er 17 nå, smiler Lynes.

Med andre ord, det er noen år siden hun begynte i NKI. Foruten en svipptur innom organisasjonen på slutten av 1990-tallet, har hunvært fast ansatt siden 2005 – først som informasjonsansvarlig, fra 2012 som daglig leder etter Egil Pettersen. Når NKI i år feirer 60-årsjubileum, kan Lynes også feire rundt tall med sine 10 år i lederstolen.

– 10 år?

Reaksjonen tyder på at tiden har gått fort.

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg pleier å si at jeg har ikke en jobb, jeg har en betalt hobby. Da jeg tok over, så var det med en viss … Nei,jeg var ikke så veldig ydmyk egentlig, jeg følte jeg kjente bransjen godt. Men det var viktig for meg å fortsette å være et samlende punkt for norsk kaffebransje. Selv om vi har mange medlemmer som har utenlandsbrent kaffe, så er det en målsetning at vi opprettholder den store aktiviteten som er i Norge på kaffe – at vi fortsetter å snakke til det norske folk om mangfoldet i kaffe, at vi bidrar til fokus på kvalitet.

En mannsdominert bransje

At Lynes skulle vie karrieren til kaffe, er tilfeldig. Joda, en kunne stille klokken etter kaffekokingen hjemme i oppveksten på Nordstrand,og hun har et tydelig barndomsminne av å kverne kaffe for bestemoren på en firkantet, manuell kvern.

– Men jeg husker det som noe veldig kjedelig!

Det var først da hun begynte å jobbe i Coop, som produktsjef for Røra Fabrikker og Coop Kaffe, at kaffeinteressen begynte å vokse. Dengangen hadde Coop fortsatt eget kaffebrenneri, et sted hun tilbrakte mye tid. Hun var med på cuppinger og graderinger for å lære mest mulig om produktet hun skulle markedsføre. Hva var det som gjorde at kaffebønnene, som så helt like ut, smakte så forskjellig?

Det trigget noe i henne. Hun var fersk i kaffebransjen, nysgjerrig og uredd. Det skulle vise seg å komme til nytte.

– Det var en veldig mannsdominert bransje. Jeg var på kaffemesser i Europa og ble nesten ikke estimert, liksom. Men så kunne jeg siat jeg skulle hilse fra Benny, det ble en døråpner for meg.

Benny Hebo Larsen, daværende sjef for kaffebrenneriet på Coop, var en av Europas fremste cuppere. At det måtte en mann til for å giLynes innpass i bransjen tenkte hun ikke så mye over akkurat da, hun var først og fremst stolt av at hun jobbet med en av de beste. Men da hun fikk nyss i at norsk kaffebransje hadde en årlig lutefiskaften som bare var for gutta, satte hun foten i døra.

– Jeg likte ikke lutefisk engang! Men jeg kunne ikke finne meg i at det fantes et lutefisklag for kaffebransjen, som bare var for menn. Dehadde ingen gode argumenter for at det var slik, annet enn at det ikke var så mange damer i bransjen.

Jeg fikk bli med til slutt, noe som gjorde at jeg fort fikk et bredt kontaktnett.

Opplevd bransjen fra flere sider

Etter noen år i Coop dro Lynes på en fire måneders tur til Latin-Amerika med noen venninner. Med seg hadde hun en tykk adressebok med navn på kaffebønder hun skulle besøke. Folka, prosessen, bønnene, kunnskapen … Turen bekreftet det hun trodde da hun dro, detvar kaffe hun skulle jobbe med.

Hun sa opp stillingen sin i Coop og rakk å bli headhuntet til NKI, før hun ble oppringt av Coop igjen. Hebo Larsen, som den gangen også var styreformann i NKI, lurte på om hun ville starte et lite brenneri i brenneriet? Tilbudet var for godt til å avslå, og Lynes havnet tilbake på gamle trakter.

Med en 25 kilos Probat-brenner brant hun single origin-kaffe til restauranter i Oslo og små serier til spesialsegmentet i dagligvarebutikkene.

Hun brant på dagen, brant på natten, brant på oppdrag, lagde produkter.

– Det var så sanselig. Jeg likte duftene, jeg likte alt ved det.

Det var i denne perioden hun reiste til Miami på SCA Expo, kaffemessen i regi av bransjeforeningen Speciality Coffee Association (SCA).Og det var her hun fikk kjenne avstanden mellom industri og spesialkaffesegmentet på kroppen for første gang.

– Jeg dro alene fra en dagligvaregigant og tenkte ikke at noen er industrifolk og noen er spesialfolk. Det kan være forskjell på kaffen, men folka er de samme. Men SCA var opptatt av at de var annerledes. Jeg fikk spørsmålet «hva gjør du her?», forteller Lynes.

Å måtte forsvare sin egen tilstedeværelse på en åpen kaffemesse husker hun som en svært spesiell opplevelse. Hun vrir seg i stolen, minnet er fortsatt ubehagelig.

– Jeg får nesten litt klump i halsen når jeg tenker på det. Men Robert Thoresen var der, han var nettopp blitt den førsteverdensmesteren i baristakunst. Han sa: «Kom, Marit, nå stikker vi på bar.» Paradokset er at jeg i dag sitter som leder for SCA Norway.

Sammen mot et felles mål

Lutefisklaget, erfaringen fra Miami … Alt leder opp til en av hennes kjernesaker som leder for NKI: fellesskap. 

– Å skape samhold og fellesskap med stor takhøyde i en stor bransje er mye bedre enn å være en eksklusiv liten gruppe hvor vi snakker om oss og de andre. Vi kan utrette mer sammen hvis vi har en felles målsetning, og i Norge tror jeg de fleste vil være enige i at vi har nettopp det. Ingen andre land har en så uavhengig organisasjon som Norsk Kaffeinformasjon.

Mye har endret seg siden NKI ble etablert i 1962. Den gangen fantes det over 100 små brennerier i Norge, som leverte til lokale kjøpmenn og markeder. De fleste forsvant etter hvert som vakuumpakkingen kom og kravet til nybrent ikke ble like avgjørende, men isenere tid har pendelen svunget tilbake. I dag finnes det over 80 norske kaffebrennerier, de fleste med fokus på den nordiske brennestilen.

– Da de små kaffebrenneriene og -barene begynte å dukke opp, ble det en utfordring for de større aktørene i bransjen. Men i stedet for å slå hånden av de små, vil jeg si at de større aktørene så på dem mer som et krydder, et spennende tilskudd, noe som var med på å hevekaffeinteressen blant folk flest, sier Lynes.

Kaffe – mer enn bare utstyr

Hun holder selv mange av kursene som NKI arrangerer i lokalene sine på Frogner, alt fra grunnkurs i kaffe til brygging og cupping. Hver gang setter hun seg samme mål:

– Deltakerne skal ha flere spørsmål når de drar enn det de hadde da de kom. Folk er ofte ubevisst inkompetente når det gjelder kaffe. Alle drikker det, men utover det tenker de ikke så mye på det. Det er veldig små ting som skal til for å heve kaffeopplevelsen og -interessenhos folk. Bare det å bli bevisst at kaffe er ferskvare, for eksempel. At kaffen smaker forskjellig etter hvor den kommer fra.

Nordmenn konsumerer over 17 millioner kopper kaffe hver dag, ifølge tall fra Ipsos’ kaffeundersøkelse fra 2022. Likevel går selve råvaren ofte under radaren for de fleste. NKI får ofte henvendelser fra privatpersoner og bedrifter som er lei kaffen sin og lurer på hvilken maskin debør kjøpe.

– Vi er så veldig opptatt av utstyr, men hvis du har en god trakter eller en god chemex så er det ikke utstyret som gir kaffesmaken.Shit in, shit out. Mange blir litt flaue når jeg spør om de har forsøkt en annen type kaffe. Kompetansenivået hos folk flest er veldig lavt, så jeg vil gjerne at folk skal bli nysgjerrige på kaffe. Idet du åpner den døren, er det veldig vanskelig å gå tilbake.

Blikket opp av koppen

Lynes er opptatt av at NKI skal bruke den nøytrale posisjo- nen de har til å styre bransjen i en retning som de mener er riktig. Også når det kommer til samfunnsansvar. NKI har blant annet et samarbeidsprosjekt med Oslo kommune, som undersøker hvordan kaffegrut fra større arbeidsplasser kan brukes til jordforbedring fremfor å kastes. Sammen med Utviklingsfondet har de over lengre tid diskutert muligheten for å gi grønne mikrolån til kaffeprodusentene – et initiativ for å effektivisere handelskjeden og bidra til kompetanse- heving blant kaffebøndene.

– Det er så store klimautfordringer i mange av kaffelandene nå at det blir helt feil å tenke at ikke alle monner drar. Vi er så avhengige av hverandre. Hvordan kan vi få til noe som er bærekraftig sammen med produsentene? spør Lynes, vel vitende om at nordmenns høyekonsum av kvalitetskaffe er avhengig av en bærekraftig produksjon.

Jeg tenker at vi også i fremtiden skal være en bransje hvor man sier «look to Norway» – ikke bare som enkelt- aktører, men som en fellesnasjon. Det er en kongstanke jeg har, at bransjen skal kunne gjøre noe sammen i alle ledd.