Foto: Sjo og Floyd
Vi hadde ikke tenkt å dra hele historien om den unge arkitekten som lot seg begeistre av amerikansk kaffebarkultur i San Francisco på 1990-tallet. Som reiste tilbake til Oslo og åpnet kaffebar, vant NM og VM og etablerte kaffevirksomheter på rekke og rad.
Men Java fyller 25 år i år, og vi hadde bare lyst til å slå av en prat og få høre hva en rutinert og pasjonert kaffemann har i tankene anno 2022.
Vi møtes i hovedkvarteret på Ryen.
– Det rekker vel med en time, sier jeg.
– Det er for lite, replisererRobert.
Så er vi i gang, og to og en halv time senere har jeg blitt litt klokere, jeg har drukket tre kopper deilig kaffe, som jeg glemte å spørre hvor kom fra, og spist en bit like god sjokolade.
– Har du noen råd å komme med til alle de nystartede kaffebrenneriene, spurte jeg?
Robert ønsker ikke å gi råd. Han vil heller fortelle hva han og hans kollegaer driver med, så kanskje de som er interessert kan plukke opp et og annet.
Jeg fikk svar på noen spørsmål jeg hadde forberedt, men enda flere på spørsmål jeg ikke hadde forberedt. Helt greit.
Fri flyt av informasjon
Da jeg ankommer, står Robert alene med en prøvebrenner og et forlatt cuppebord. Han er i ferd med å legge inn score og notater på en teknologiplattform han holder på å utvikle, som sørger for samhandling og sømløs flyt av informasjon mellom kaffebønder, kaffehandlere og brennerier.
– En kaffeprodusent higer etter å vite hvor kaffen blir av. Hvem kjøpte den, hva betalte de, hvordan presenterer de kaffen sin og ikke minst, likte de den?
Robert har kjøpt mye kaffe. I 2011 etablerte han Collaborative Coffee Source, og før covid reiste han og teamet hans i USA og Norge på kryss og tvers og lette etter kaffe, ikke bare til brenneriet KAFFA, men til andre kunder over hele verden.
– Vi har brukt alle slags hjelpemidler for å motta og dele informasjon. Vi har brukt telefon, e-post, Excel, Post-it, WhatsApp, Google Sheets og Slack. Joda, vi klarer å kommunisere med hverandre, men det er ikke det samme som at informasjonen flyter mellom siloene.
Derfor har han de siste årene flyttet virksomheten over på plattformen Connect.Coffee, og satser nå tungt på å på utvikle ny teknologi som skal være et banebrytende verktøy for å håndtere dagens krav til åpenhet og transparens i kaffehandelen.
– Jeg har brukt mye tid og penger på dette, smiler Robert.
Det kom fra USA
Java ble etablert i 1997. Robert var ikke en kaffemann, men hadde ideer om å skape et sted hvor folk kunne komme innom, bla i en avis, drikke en kopp kaffe og veksle noen ord med naboen.
– Om jeg ikke akkurat snublet inn i det, så måtte jeg lære meg alt. På min måte. Jeg hadde lite å bygge på, bortsett fra det jeg hadde sett i USA. Ikke at USA var det kuleste eller beste, men det var referansen midt på 1990-tallet. Alle som startet kaffebar på den tiden, var enten amerikaner, gift med en amerikaner eller hadde studert der eller bodd der.
Ikke gjør det!
Robert måtte finne ut av dette med kaffe. Med en arkitekts sans for detaljer dissekerte han hvert eneste lille område, hver eneste flik ble løftet. Hva er en kaffebar? Hvordan beveger folk seg i lokalet? Hvilke glass og kopper drikker de av? Hvordan gjør de det i USA? I Italia? Hva med kaffen? Hvordan er den brent? Hva er en blanding, hvorfor er det en blanding, hva er det den viser eller skjuler?
Han ble advart. Hvordan kan du leve av en kaffebar? Ingen vet opp ned på en espresso eller hvordan man staver cappuccino i Norge. Hvorfor vil du deg selv så vondt?
Robert ga ikke opp, og Java ble en suksess. Det ble et kult møtested på St. Hanshaugen, selv om det knapt var et hull i veggen. Da Mette-Marit og Haakon hadde sitt første møte med pressen, stakk de innom stamstedet sitt, Java, og kjøpte kaffe i pappkrus. Java-logoen ga muligens god PR, men Robert sa lakonisk til VG at han ikke ville uttale seg om gjestene, og at «Mette-Marit-turister» ikke var den primære kundegruppen for Java!
Tre år senere åpnet han kaffebaren Mocca på Briskeby.
Brenneri på Mocca
Robert vil ikke fraråde unge kaffeentusiaster å starte kaffebrenneri, men han er klar på én ting.
– Du må finne en posisjon i det markedet du er i. Det markedet skal utvides eller utvikles, og du kan spille en rolle. Hos oss har vi innimellom vært litt modige og gjort ting annerledes. Ikke for annerledeshetens skyld, men fordi det alltid finnes et potensial eller en nødvendighet for å dreie ting i en viss retning.
– Solberg & Hansen hadde dette markedet på den tiden da jeg startet. «Alle» brukte kaffe derfra.
Ikke et vondt ord om Solberg & Hansen, men er det plass til én, så er det plass til én til, tenkte Robert, og fikk installert en shop roaster på Mocca.
Det var nesten ingen andre småbrennerier på den tiden. Den Gyldne Bønne var i gang, det samme var Intershop (nå Crema) i Sandefjord, men ellers var det få å utveksle erfaringer med. I dag er situasjonen en annen. Vi har fått et stort kaffemiljø, og informasjonen flyter på en helt annen måte.
Robert trengte en makker, og ansatte Trish Rothgeb. Trish hadde brent kaffe i San Diego i mange år, og hadde masse erfaring. På den tiden hadde hun norsk kjæreste og bodde i Norge.
– Hun kan brenne kaffe, jeg kan smake kaffe, sammen kan vi snakke om kaffe.
De var sammen om prosjektet og skulle finne sin posisjon. Skape noe annerledes og spennende. De kjøpte kaffe fra tradere i Hamburg, London eller Trieste, og forsøkte å finne ut hvordan råvaren skulle brennes for både å ivareta norske tradisjoner og sørge for at espressoen ble best mulig. For det var espresso som gjaldt rundt millenniumsskiftet.
Trish hadde sin bakgrunn fra California, hvor kaffen skulle være veldig mørkbrent. For Trish ble møtet med norske kaffetradisjoner et vendepunkt, og hun var veldig opptatt av å gjøre ting annerledes enn hun hadde gjort i USA.
De jobbet sammen i to år før hun vendte nesa tilbake til USA. Hun hadde blitt kjent med norsk kaffekultur og sett Robert William Thoresen bli verdensmester. Tim Wendelboe hadde også begynt å gjøre seg gjeldende, både som ivrig barista og konkurrent. Før hun skulle reise, inviterte hun Tim til Mocca sammen med Robert for en kaffeprat. Dette ble grunnlaget for en artikkel i Roasters Guild som oppsum- merte kaffehistorien så langt. Begrepet «Third Wave Coffee», kaffens tredje bølge, var introdusert, og Trish Rothgeb fikk skrevet sitt navn i historiebøkene.
Bryter med konvensjonene
Robert hadde vunnet tre NM, Nordisk mesterskap og et verdensmesterskap. Med denne merittlisten ville det han sa og gjorde bli lagt merke til. Det ga ham en mulighet til å utfordre og kanskje skape en endring.
– Det var mange regler på den tiden. Hvordan kaffen skulle renne gjennom bajonetten og utløpet, hvordan strålen skulle se ut eller cremaens farge og konsistens.
Robert hadde lyst til å gjøre det på sin måte, og i sitt fjerde NM kom Robert med kaffe fra eget brenneri.
– De likte det ikke. Vi ble nesten diskvalifisert.
Dommerne skjønte ikke opp ned på det vi kom med. Ikke at det var så godt, men det var annerledes, sier Robert.
– Vi ville ha frem kaffens egenart. Vi ville presentere gården og kaffen, og vi ville vise at den kunne brennes og deretter tilberedes på en espressomaskin. At det ikke måtte være en blend, men at akkurat den kaffen fikk skinne, med all sin fruktighet og friskhet.
Dette var uvant, og det var ikke opplagt for noen at dette skulle bli trenden de nærmeste tiårene. I dag leer ingen på øyelokket over å bli servert en single origin espresso – eller stedegen, som Robert foretrekker å kalle det.
Konsolidering og kommodifisering
Hvor står vi nå, 20 år etter at «Third Wave Coffee» ble introdusert? spør jeg.
– En åpenbar ting som har skjedd, er en ekstrem konsolidering, sier Robert etter å ha tenkt seg litt om.
Noen få aktører eier mye. Det beste og mest profitable og de sterkeste aktørene blir plukket opp. Slik er det i verden og slik er det i Norge. Nestlé og JAB Holding Company er eksempler. Eller Norgesgruppen. Det gjelder også spesialkaffemarkedet. Slik er den kapitalistiske modellen, både på godt og vondt.
Robert forteller historien om James Freeman og Blue Bottle Coffee i Oakland i California tidlig på 2000-tallet:
– En halvflink, litt misfornøyd og kaffeglad frilansmusiker lurte på hva han skulle gjøre for å tjene litt ekstra penger og gikk til Farmers Market med en mobil kaffebar for å selge espresso. Han hadde reist mye i Asia, og var veldig inspirert av Japan og japansk estetikk. Han satte opp en liten kaffebar i en garasje, var flink med design og skapte et kult sted med en egen vibe. Freeman var lei kommersiell kafédrift og mørkbrente bønner av ymse kvalitet, og bestemte seg for å skaffe seg en kaffebrenner. Så var eventyret i gang.
De mest profilerte kaffebarene jobbet gjerne med et kjent brenneri, som Stumptown eller Intelligentsia. Alle de der ble sopt opp. Google Venture snappet opp Blue Bottle fordi de så noe som var nytt og innovativt i bransjen.
I 2017 ble Nestlé majoritetseier i Blue Bottle, som har vokst til et nettverk av kafeer over hele USA, Japan og Korea.
Stumptown og Intelligentsia eies av JAB Holding, som også er i Norge gjennom oppkjøpet av blant annet Friele, Espressohouse og Joe & The Juice.
Roberts bitte lille norske kaffeimperium har han beholdt på egne hender. Det er mange som har banket på døren hos oss opp gjennom årene, smiler Robert.
Jeg har likt å kunne drive selskapene i den retningen jeg selv ønsker, og gjerne være kontrær. Kanskje har jeg skremt dem.
Vanliggjort
– Nå har nok hele bransjen blitt kommodifisert, til og med språket, sier Robert.
Jeg stusser over begrepet og ber Robert finne et norsk ord. Han diskuterer litt med seg selv og lander på «vanliggjøring». Men vi lar kommodifisert stå. Ifølge Det Norske Akademis Ordbok finnes ordet på norsk. Det er en avledning av engelske commodify, som igjen er avledet av commodity (handelsvare).
– Kaffe er ekstremt kommodifisert, også spesialkaffe. Hele opplevelsen er vanliggjort. Alle driver med spesialkaffe. Du kan kjøpe såkalt spesialkaffe hos fast food-sjappa, trykke på knappen og få kaffen rett i koppen. Gjøre jobben selv og betale i kassa.
– Kanskje også selve kaffebaren er kommodifisert? Kanskje er alt det vi trodde spesialkaffe skulle bringe med seg av informasjon, håndverk opprinnelse og relasjoner, blitt så vanlig at vi knapt hever øyebrynet.
– Alt det spesielle med kaffen er ikke poenget lenger. Poenget nå er hurtighet, og det skal være lettvint for kunden. I begynnelsenvar kø et kvalitetstegn. Hvem gidder å stå og se på en barista med usikkert kroppsspråk bedrive saktehelling? Hva er poenget med å drive kaffebar hvis du ikke tar imot gjestene dine, ser dem i øynene og serverer dem noe godt? sier Robert.
Stolt av Kolonihagen
Robert har opplevd både oppturer og nedturer i løpet av sine 25 år i bransjen. Er det noe han er spesielt stolt av?
– Jeg er stolt av Kolonihagen, sier han raskt. – At det i det hele tatt gikk an.
Robert forteller historien om John Frede Engedahl, reklamegründeren som ble økomatgründer.
– John Frede startet med å levere økologisk hjemmebakst hjem til folk. I kurven lå det kaffe fra Kaffa. Dette var i 2007. Så startet han kafeen Kolonihagen, én på Frogner, én i Tønsberg og én på Hamar. Vi leverte kaffe til disse stedene. Kaffa hadde aldri sett etter økologiske sertifiseringer, men Engedahl stolte på at vi visste alt om hvor kaffen kom fra og hvordan den var dyrket. Da han senere startet Maaemo,fikk vi levere kaffe til stjernerestauranten.
Maaemo ble solgt til Fursetgruppen, mens Kolonihagen-navnet ble solgt til Reitan. Gjennom Rema 1000 skulle økologisk mat bli tilgjengelig for folk flest. Engedahl hadde en rekke produkter – brød, olivenolje og juice, så ba han om en samtale med Robert for å se om de kunne lansere en kaffeserie under Kolonihagen.
Det ble en realitet, og det lille brenneriet på Ryen måtte hive seg rundt. Produksjonsmidlene gikk nesten varme, alle måtte stå på. I 2016 brant Kaffa til sammen 59 tonn råkaffe. Volumet økte fra år til år, og i 2021 er det nesten tre ganger så stort.
Men det er ikke volumveksten Robert er opptatt av når vi snakker om denne utviklingen.
– Jeg er stolt av at de i det hele tatt gikk med på det, sier han.
Gikk med på hva? spør jeg
Robert forklarer selve premisset for prosjektet og hvilke krav han stilte.
– Først og fremst skal vi ha full kontroll på hvor råvaren kommer fra. Vi skal selv «source» kaffen fra bønder som vi kjenner. Det gjøres gjennom søsterselskapet Collaborative Coffee Source. Mens REMA og KAFFA må effektivisere sine egne prosesser, skal vi ikke ha diskusjon om at prisen vi betaler til bonden er for høy, tvert imot, det skal betales enda mer! Vi skal ha en selvpålagt «premium» tilbonden, et beløp som skal dedikeres til de som faktisk har jobbet med å lage kaffen, fordi den skal selges til Kolonihagen.
Det er ikke vanligvis helt sånn ting foregår i norsk dagligvarehandel, men Robert insisterte og holdt fast på prinsippene. Kolonihage-kaffen ble en suksess og har vist seg å være positivt for både både bonden, KAFFA og selvsagt for forbrukere over hele landet, som har fått tilgang til fantastisk kaffe til en god penge, sier Robert.
