Foto: Thomas Haugersveen
Jesus gjorde vann til vin, men hadde det vært i kaffebønnenes tidsepoke, hadde han kanskje lagd kaffe i stedet. I alle fall hvis en skal dømme etter hvor sentral «kirkekaffen» er blitt for norske kirkegjengere. Så sterk er tradisjonen at menigheten i Lommedalen kirke, knapt kan tenke seg å leve uten.
Sosial kaffe
– Vi samles over kirkekaffen for å prate med hverandre, om alt fra været til gudstjenesten til menighetsarbeidet, forteller kirkegjengerne Ivar Ødegård og Knut Nesje.
– Knut har vært på reise i Argentina, her får jeg høre hvordan han har hatt det, sier Ivar, og her utfordrer den som er i dårligst form den andre til å trene. I dag snakker vi om hvem som er raskest på ski for tida, ler han.
Frivillige «baristaer»
Inne i det glassrike kaffe-rommet er det lunt. På veggen henger en barnegruppes presentasjon av FNs tusenårsmål, en plakat med «Korsvei: Mer himmel – Mer jord» samt et flygel, tolv bord og ni termokanner.
– Det er Friele, tror jeg, FairTrade, sier Anne-Kari Kobbervik.
Hun bruker dobbel kaffetrakter, og under hele kirkekaffen passer hun på at det ikke blir tomt for kaffe. Denne søndagen var beregningen perfekt, bare en liten skvett igjen. I tillegg til kaffen har Anne-Kari tatt med 110 hjemmebakte wienerbrød, 125 hjemmebakte boller og kanelsnurrer, hjemmelaget sjokoladekjeks og mandelkaker, samt stangselleri og gulrøtter, for helsas skyld.
Ansvaret for kaffekokingen går på omgang i menigheten og Anne-Kari og mannen gjør dette to ganger i året. Denne søndagen får de hjelp av barnebarnet Sara Kobbervik (4).
– Onsdager er det bibelskole, ten-sing, speider og barneaktiviteter. Da kan de voksne slappe av her med kaffe, sier hun. Hun presiserer at de lager litt te og saft også, slik at ikke noen skal falle utenfor.
Nye menighetsbarn
– Det er viktig å være inkluderende. Kirkekaffen er jo stedet nye medlemmer i menigheten kan bli kjent, sier vikarprest Knut Grønvik. Han har bevisst fått bordene plassert slik at folk ikke får satt seg i «klikker. Denne søndagen leder presten Bibel-quiz og Bil-quiz.
– Noen ganger bruker vi kirkekaffen til å informere om noe. Denne gangen var det om gudstjenesten, på Skaperverkets dag. Imidlertid prøver vi ellers å la folk få prate mest mulig, det er jo det de vil med kaffen, sier han.
– Kaffen har en enorm posisjon i både kirkene og bedehusene. Jeg husker fra jeg var liten at det alltid sto en stor kaffekjele og putret når vi var i bedehus, sier han. I Sverige har han sett et eget kaffemerke som heter «Kyrkkaffe». De har skjønt det, de som lager den, hvilket marked som er i kirkekaffen!
Kirke-latte
Karl Gunnar Opdahl er helt enig i at kaffen har en sterk posisjon.
– Vi bytter heller presten enn kaffen! ler han.
– Nei, det mente jeg ikke, altså. Men den er viktig! ror han seg inn.
– Normalt hverken liker eller drikker jeg traktekaffe, men her liker jeg den. Det har jo skjedd så mye med kaffe i det norske samfunnet de senere år. Jeg tror noe av statusen til kirkekaffen var at det i sin tid var den beste kaffen en kunne få tak i; godt traktet, høy kvalitet, sier han. Imidlertid har «kaffeutviklingen» innhentet kirkekaffens overtak; – I dag er det jo så mange som blir kjent med kaffe på kaffebarer. Det går jo ikke an å drive en bensinstasjon uten en skikkelig maskin som gir både cappucino og espresso. Før i tida var det bare en sur, svart kaffe som surret på varmeplata. Kanskje kirken må oppdatere seg på kirkekaffen, når folks krav øker? Kanskje vi må tilby kaffe latte vi og? Det er en tanke, men jeg har ikke hørt noen ønske seg det. Kirkekaffe er ikke latte. Sånn er det bare; kirkekaffe er trakt.
