Alle innlegg av Henrik Pryser Libell

Trend fra Italia: «Kaffe på vent»

En italiensk kaffe-tradisjon fra Napoli som ble verdenskjent etter finanskrisen har kommet til Oslo denne våren. «Kaffe på vent» betyr å spandere en kaffe på kaffebar til en fattig du ikke vet hvem er. Ingen av kjedene har kastet seg på, men det har mange små kaféer landet rundt.

Kjøp deg selv en kaffe – og spander en ekstra på en annen du ikke vet hvem er. En som har behov for det. Det er idéen bak en ny kafé-trend som kalles «Kaffe på vent». En av kaféene i Oslo som var først ut var kaféen Carinas på Tøyen i Oslo. Vente-ordningen her fungerer slik at man betaler for en ekstra kaffe. Kvitteringen henges på hylla bak disken og løses inn når noen ber om det.

– Hvem som helst?

– Ja. Hvem som helst, svarer kaféeier Karina Castberg. Det fungerer på tillit, om den som spør er trengende.

Arbeiderby-tradisjon

Den solidarisk baserte Kaffe på vent-ordningen har bredt om seg, spesielt Italia og Spania, som for tiden er rammet av en massiv økonomisk krise. Opprinnelig kommer den fra Napoli i Italia, der det kalles «caffe sospeso». Caffe sospeso er en gammel tradisjon fra arbeiderbyen Napoli i Sør-Italia, men den ble kjent utenfor Napoli da forfatteren Luciano De Crescenzo skrev en serie artikler om den.

– I Italia er jo kaffebarene stedet hvor folk møtes. Mange som får kaffen på vent, er arbeidsløse unge og de litt eldre pensjonistene, som nå har mindre å rutte med og derfor ikke kan unne seg luksusen av et kafebesøk, sier Karina Castberg;

– Men med en kaffe på vent kan de få seg en tur ut, og dermed også det sosiale livet som følger med å ha råd til den ene kaffen.

Fattige i Norge

Fordi systemet bygger på at kvitteringen henger synlig trenger man ikke stå «med lua i hånda». Ser man ikke kvitteringen, trenger man ikke spørre.

– Men det er jo ingen krise i Norge?

– Det er sant, men her på Tøyen er det 11 000 sosialboliger. Det er ikke alle som har god råd her, svarer Karina.

Kafeen hennes ligger rett ved Tøyen t-bane-stasjon i Oslo, et område kjent for en betydelig innvandrerandel. I følge Castberg kan en del innvandrerkvinner i området være en målgruppe for kaffe som venter. Hun har hatt en del somaliske kvinner som har gått på kafé for første gang på Carinas.

– Somalierne har som regel sine egne kaféer, men de er ofte forbe holdt menn. Her har vi en passe lav terskel for å komme inn, med familievennlig lekegruppe, som gjør at det ikke er så vanskelig for noen av de kvinnene som ellers ikke går på kafe. Hente-kaffe kan kanskje senke terskelen enda litt til.

Provoserer

Ordningen har imidlertid vakt debatt. I kommentarfeltet på osloby.no skriver leseren Bjørn Holbæk-Hanssen at «dette er bare et nytt påfunn av overflodsstaten og dem som ønsker å profitere på andre folks elendighet. Hvorfor kan ikke kaffehusene selv spandere på de trengende hvis de synes så synd på dem?»

– Hva sier du til at noen mener rett og slett handler om å selge mer kaffe og at om kafeene vil hjelpe til, så kan de vel gi dem bort selv?

– Jeg har ikke tenkt på det slik. Litt av konseptet er jo å vise og føle solidaritet. Joda, vi tjener kanskje på kaffekoppen, men vi gir jo bort plassen og tilbehøret og servicen som følger med kaffekoppene også. Og man kan sette seg ned og lese våre gratis aviser, bruke lekeplassen og låne bøker, svarer Castberg.

Ventekaffen på Carinas kommer ikke i papirkopp for take-away.

–Den som henter ventekaffe blir behandlet på samme måte som en vanlig kunde. Kaffen er jo betalt for! Når det er som fullest, er jo sitteplass en knapphetsvare, sier Castberg. Først og fremst ser hun ordningen som en måte å vise solidaritet i nabolaget på – og noe som kan øke rollen til kaféer som viktige institusjoner i sine
nabolag.

Sprer seg på Facebook

Carinas på Tøyen er en pionerene i noe som kan bli en trend utover sommeren og høsten. Det er særlig på Facebook og sosiale medier at ideen har spredd seg. De to frivillige fra Fattighuset, Helena Tande-Stageberg og Johanna Engen, har laget den første Facebooksiden. Facebooksiden «Ja til Kaffe på vent» har over 2500 likes og er som en oppslagstavle av tallrike eksempler på ventekaffe fra alle byer i landet. Her poster kaféeiere bilder av kvitteringer og kunder spør og kommenterer. Den internasjonale, opprinnelige siden på engelsk, «Suspsended Coffee» har over 50 000 likes.

Men ingen av kjedene har så langt kastet seg på trenden. Kaffebrenneriet har sagt de ikke er interessert.

– Kaffebildet er komplisert og vi jobber på en litt annen måte. Vår type «kaffe på vent» er å fokusere på kvalitet og driftsgrunnlag for bøndene som produserer kaffen, sa Steinar Paulsrud, gründer og etableringssjef i Kaffebrenneriet til Osloby.no.

Teller med klinkekuler

Derimot har mange små kaféer adoptert altså den spesielle Napolimodellen. I Oslo er det foruten Carinas også blant annet Søstrene Conradi på Bislett. I Trondheim fikk kaféeier Anna Kupper idéen av en venn i Oslo og åpnet ordning på «Annas Kafé» på Bakklandet i Trondheim.

– «I disse tider hvor det snakkes om ensomhet, kulde og klasseskiller kan dette bidra til å gi litt varme videre til noen du ikke kjenner og som kanskje ikke har råd til å nyte en kopp kaffe på kafé», skriver hun på Facebook-siden sin.

Kaffe på vent-ordningen tilbys blant annet i Tromsø, i Skien og i Lillehammer. På Skysstasjonen i Lillehammer bruker de klinkekuler for å holde tellingen på antall forhåndskjøpte kaffekopper.

"Kaffe på vent" er en tradisjon som handler om solidaritet, sier kafé-eier Karina Castberg. Nå håper hun det samme skjer på Tøyen i Oslo.
«Kaffe på vent» er en tradisjon som handler om solidaritet, sier kafé-eier Karina Castberg. Nå håper hun det samme skjer på Tøyen i Oslo.

«Norsk» kaffe på prærien

Hvis du tilbys en «norsk kaffe» i Midtvesten i USA kan det både bety en kaffe så sterk at hesteskoen flyter på toppen og en kokekaffe trukket med rått egg.
Kaffe_midtvesten
Alt er stort i Amerika, også frokostporsjonene. På denne Dennys-dineren i Washington State kommer klassisk amerikansk frokost med egg, bacon, pannekaker og svart kaffe.

Nesten ingen andre land i verden drikker så mye kaffe som nordmenn. Slik har det vært i over hundre år, og de «norske» kaffevanene ble med de norske utvandrerne til USA på1800-tallet sammen med både lefsen, lutefisken, krumkakene og stavkirkene.

Et århundre etter at vel 850 000 emigrerte til Amerika i århundret mellom 1825 og første verdenskrig, spiser mange av de fire og en halv million «norsk-amerikanere» i USA fortsatt norsk mat til jul. De drikker dessuten stadig masse kaffe – og de liker kaffen sin sterk.

Skjeen skal stå

Kaffe_midtvesten3– Gamlekara, «the old Norwegians», sa alltid at kaffe ikke er kaffe før du kan sette en skje i den og skjeen blir stående, forteller gårdbrukeren Mark Wehking til Kaffe. Wehking eier en gård med 7500 dekar mais- og bønneåkre i småbyen Parkers Prairie, midt i hjertet av «det norske Amerika», vest i Minnesota. Minnesota er den største «norske» delstaten i USA. Her regner mer enn hver femte innbygger seg som norsk.

– Vi pleide å si om de gamle nordmennene at de ikke syntes kaffen var skikkelig kaffe før man ikke kunne legge hestesko på koppen og hesteskoen fløt!, ler Wehking. Selv er Wehking av tysk opprinnelse, men den norsk-amerikanske Lowell Olberg i foreningen «ChicagoTorskeklubb» i Chicago bekrefter «myten» om sterk, norsk kaffe.

– Norsk kaffe i USA er ansett som litt for sterk for amerikanske kaffedrikkere flest. Selv drikker jeg seks kopper dagen, men de fleste amerikanere tar kaffen sin ganske svak, sier Olberg, hvis bestemor utvandret fra Sola i Rogaland i 1923.

Uttynnet kaffe

USA er verdens største kaffemarked, og det å drikke kaffe i USA har vært populært, utbredt og til og med patriotisk å drikke siden den daværende britiske kolonien USA startet sin frigjøring fra britene med å hive den «engelske» drikken te på sjøen i Boston i et skatteopprør i 1773 som siden er kalt «The Boston Tea Party».
Men amerikanere flest liker kaffen tynn. Blant dem er Mark Wehking.
– På traktoren på åkeren tar jeg alltid med en termos kaffe for å holde meg våken, men jeg bruker bare én skje kaffe  til ni kopper. Da er kaffen så klart at om du holder den opp mot lyset kan du se gjennom, sier han. Svak liker også Wehkings sambygding, frisør Nancy Noga, kaffen sin.

– Jeg sier alltid at den skal være så utynnet at jeg kan se en dollar i bunnen av koppen, sier Noga til Kaffe. I frisørsalongen hennes denne onsdagen er det tett med kunder. Alle tre frisørstolene er opptatt og fire nye venter i det lille venterommet ved siden av. Det prates livlig mens det drikkes kaffe og te. Onsdager serveres dessuten noe «attåt». I dag er det kanellikør med kryddersider.

Kaffe_midtvesten4

– Hysj, ikke si det til noen, sier Nancy smilende. I Parkers er det nemlig en offentlig  hemmelighet at frisøren og mange andre møteplasser serverer alkohol på onsdag,  – fordi det er gudstjenestedag og alle  barna er i kirken.

Kirkekaffen

Søndag i kirken er det sjelden alkohol i kaffen i «det norske Amerika». I alle fall ikke i de lutheranske kirkene, som det er mange av i Midtvesten og som stadig er  ekstremt godt besøkt i forhold til kirker  i Norge.
– Kaffen etter kirken søndag er  fortsatt viktig for fellesskapet mellom norsk-amerikanske lutheranere, sier norsk-amerikanske John Spidahl, pastor på Bush Creek Church i Cashton County  i Wisconsin. Wisconsin er USAs nest-største «norske» stat. John Spidahl er norsk-ættet og snakker selv norsk. Farfaren hans utvandret til Minnesota på begynnelsen av 1900-tallet. Selv har han «bare» utvandret til småstedet Cashton i Wisconsin. Cashton, som  teller rundt tusen innbyggere, er delt  mellom den tradisjonelt «norske» og «tyske»  siden av bygda. I gamle dager kunne ikke en jente fra den tyske delen gifte seg med en gutt fra den norske og vice versa, men den dag i dag er kaffe litt av kjennetegnet på de «norske», mens de «tyske» har øl som identitetsdrikk.

Svensk egge-kaffe

Mens tyskerne i Wisconsin brygget sitt eget øl, hadde nordmennene i Wisconsin sine særegne måter å lage kaffen på.
– På landsbygda i Wisconsin lagde folk «norsk kaffe» ved å koke opp kokekaffe i store kjeler, og akkurat når kaffen nådde kokepunktet slo man en eller to egg oppi brygget for å gjøre det klarere og for å få gruten til å senke seg raskere, forteller pastor Spidahl.

Denne spesielle tilbredningen bekrefter Eric Dregni, førsteamanuensis i engelsk ved Concordia University i St. Paul, Minnesota og forfatter av bøkene «Vikings in the Attic: In Search of Nordic America» og «In Cod we trust». Han vedgår imidlertid at det er litt uklart om tradisjonen er svensk eller norsk.

For engelsklæreren Karen Lee i  Minnesota var egge-kaffe svensk.
– Vi hadde egge-kaffe i min familie da jeg var liten. Man kakket egget med skall og det hele inn i vannet før kaffen settes til trekking. De sier det tar ut bitterheten og gir kaffen en litt mildere smak, sier Lee til Kaffe.

Kaffebar på prærien

Det er langt fra gamle dagers kokekaffe på prærien til dagens kaffebarer i det samme landskapet. For USA har ikke lenger kaffebarer bare i byene på Øst-og vestkysten. I dag har selv de minste steder i Midtvesten en liten kaffe-latte-stasjon. I Parkers Prairie fikk de en for seks år siden. Men ikke alle går på kaffebaren, «Prairie Perks».
Mark Wehking har vært der én gang – og aldri mer.
– Jeg drakk en sånn melkekaffe, espressocino. Med masse tilsatt smak og masse sjokolade. Det var ikke min greie. Da bruker jeg heller penger på en øl! Eller kjøper en kaffe det andre kaffestedet, sier han.
– Der koster kaffen under dollaren og kommer med gratis påfyll. Og er tynn nok til at hesteskoen synker.

Norske Anette skal lære engelskmenn å elske god kaffe

Tidligere verdensmester i cupping Anette Moldvær, er en av Norges internasjonale kaffestjerner. Gårdsjenta fra Trøndelag har trent tre verdensmestre i barista, og vil nå lære engelskmenn å elske god kaffe mer enn te.

– Hemmeligheten bak å vinne barista-VM er karisma, fersk kaffe og ren kvern, sier Anette. Sammen med kjæresten James Hoffmann, som vant barista-VM i Tokyo i 2007, driver hun det lille brenneriet Square Mile Coffee Roasters i London. Anette sikter høyt, og vil lære engelskmenn å elske kaffe mer enn te. Te-drikkende briter er ikke lette å «omvende». Britene drikker bare to kilo kaffe i året per brite, mot nordmenn som drikker rundt ti.

– Problemet er at den første kaffen mange unge i England smaker er tynt, bittert frysetørket skvip, forklarer Moldvær.

– Engelskmennene drakk mye kaffe helt til den ble beskattet så tungt at te ble billig.

Siden da har kaffen spilt fallitt hos britene, sier Moldvær som forsøker å gjenopprette den historske «feilen» ved å drive kaffe-skole, brenneri og kaffe i London.

Høy stjerne

– Norge har hatt en god kaffehistorie sammenliknet med britene. Norske brennerier har importert jevnt over god grønn kaffe, brent den uten å gjøre den for bitter og hatt nytte av den som en sosial samlingsdrikk og energigivende oppkvikker gjennom mørke og kalde dager, sier Moldvær.

Det er noen av grunnene, tror hun selv, til at Norge har en høy stjerne I kaffeverden, og grunnen til at nordmenn drikker så mye kaffe. Selv lærte Moldvær kaffekunsten på Dromedar kaffebar i Trondheim.

– Jeg var veldig heldig som allerede i Norge var en del av et kaffenettverk. Det er et verdensomspennende, tett knyttet, entusiastisk og imøtekommende miljø, sier hun.

Mange VM-medaljer

Etter fire år på Dromedar ble Moldvært headhuntet til å undervise på kaffeskolen «The London School of Coffee». Hun flyttet til Storbritannia og vant i 2007 VM-tittelen i cupping, (kaffesmaking) og samme år vant kjæresten James barista-VM. Paret ble straks utropt til «kaffens første-par». Kort etter startet de Square Mile Coffee Roasters, og miljøet rundt brenneriet med åtte ansatte har gjort det ualminnelig godt i internasjonale kaffekonkurranser.

Anette Moldvær stod bak både Hoffmans VM-tittel i 2007 og da Stephen Morrissey vant VM-tittelen i København i 2008. Hun hadde en finger med i spillet da Gwilym Davies vant i Atlanta i 2009 og da John Gordon fikk 6. plass i VM i Bogota. Dessuten stod hun bak den engelske mesteren i 2010 og 2011.

– Barista-verden er ganske liten og tett knyttet. Å være på VM er litt som å være på en eneste lang reunion med din utvidede familie og venneflokk, sier Anette til KAFFE.

Glasurkaffe og sta baristaer

– Hva kommer det av at Norge hevder seg så godt på mange områder innen kaffe?

– Man har satt fokus på respekt for arbeidet som ligger bak koppen i gode kaffebarer, og Norge er et land som setter pris på god mat og drikke. Vi er litt sta og egne og

liker å tro at vi er best i verden, så vi jobber hardt for å bli det også, smiler hun. Selv begynte hennes kjærlighet til kaffe som lite jente på bondegården hjemme i Heimdal i Trøndelag.

–Lukten av nytraktet kaffe betød kos, gjester, vafler og sjokoladekake hjemme hos oss, mimrer hun;

– Vi hadde til og med kaffe i glasuren. Det var nok min første smak av kaffe!

Sumatra og Nyeri

Fra Heimdal har kaffen i dag bragt Moldvær til langt fjernere steder som Sumatra og Kenya, der hun var i vinter på jakt etter gode kaffeavlinger.

– Vi har kommet til et punkt og størrelse nå med Square Mile at vi har tid og kapasitet til å reise til dyrkere med sikte på å handle kaffe, sier hun fornøyd.

– Vi prøver å handle i takt med innhøstingen som foregår på ulike steder i verden til ulik tid og kjøper ikke så mye. På den måten forsøker vi og alltid ha fersk kaffe å tilby, sier Moldvær.

Selv bruker hun sitt nettverk i en «bransje som er stor og liten på samme tid» for å finne de gode gårdene. Hennes favorittområder er Kenya, El Salvador, Guatemala, Brasil, Etiopia, Colombia, Costa Rica og Rwanda.

– I år skal jeg fokusere litt mer på Burundi og Mexico, røper Moldvær. I fjor gjorde firmaet seg godt merket i barista-verden ved å publisere verdens første «barista pin up-kalender»; med muskelbilder av de tolv forhenværende VM-vinnere – selv om de færreste av dem har så mye muskler å vise!

– De er jo kjekke menn hele bunten, og flere av bildene er helt klart minneverdige, ler hun. Overskuddet av kalendersalget går til et fond for barn.

Finanskrise-brygging

Square Miles brenner rundt 90 tonn kaffe i året og er i dag åtte ansatte. I år flytter de til enda større lokaler. Kanskje blir det flere mesterskapsmedaljer også.

– Hva er hemmeligheten bak å trene en barista?

– Litt sjarm og karisma, og så må man ikke være redd for å by på seg selv. Alle kan lære seg bevegelsene i å lage bra kaffe. Det som trengs er en genuin interesse for kaffe som råvare og et talent for smak, kvalitet og detaljfokus, sier den erfarne barista-treneren.

– Vi har fulgt hjertet vårt iblant. Kunnskap om produktet og, ro og snartenking i stress situasjoner er også viktig, å være forberedt på alt og å kunne improvisere når det trengs, sier Moldvær.

Falt nesten av stolen

Moro er det ikke i mesterskap, sier hun, til tross for at hun har deltatt i så mange.

– I de tre VM jeg brant vinnerkaffen, var det mest bare stress og bekymring. Man er litt sårbar der bak i kulissene mens noen tar produktet ditt og serverer det til strenge dommere, mange av dem dine venner og alle kolleger i kaffe, sier hun.

– Da James vant kunne jeg ikke se på, men i ettertid sa at et par av dommerne hans at selve oppvisningen husket de ikke så mye av, bare at de syntes James var så hyggelig!

Da Stephen vant kom han til et kritisk punkt i finalen, men han klarte å snu nervøsiteten til et utrolig sjarmerende øyeblikk mellom ham, dommerne og publikum og høstet mye latter og rungende applaus, husker Moldvær.

Da Gwilym vant i 2009 «holdt hun på å falle av stolen» da han gikk over tiden; men vant gjorde han likevel.

– Og hemmeligheten bak en vinnerkaffe er… ?

– Å starte med ferske grønne bønner av god kvalitet, som brennes nøysomt og riktig. Dernest må kaffen benyttes mens den er fersk, du må ha ren og god kvern og maskin og til slutt; rent vann og riktig bryggeoppskrift!

 

One-of-Moldvars-favourite-coffees-Tegu-Factory-in-Kenya-2012-600x400
– Tegu-fabrikken i Etiopia er en av mine favoritter, sier Moldvær. Bildet på Square Mile-bloggen hennes er tatt vinteren 2012. Bak en god barista står ofte en Anette Moldvær. Anettes kjæreste James Hoffmann ble verdensmester i barista i 2007 med Anette som trener. Her er han i Costa Rica. Foto: Henrik Pryser Libell

Det tredje stedet

Trådløse nettverk har gjort det mulig for mange enmannsforetak å bytte ut kontorplassen med kafébord. De nye "kafékontoristene" går fra kaffebar til kaffebar med laptop, mobiltelefon og - jobben.

– Hos meg jobber det massevis av folk som har kaffebaren som kontor. Jeg har flere faste kunder som har kontorpulten sin her. En skriver filmmanus, én er redaktør av et blad, noen skriver mastergrad i filosofi og én jobber med en doktorgrad, forteller kaféeier Karina Castberg på Tøyen i Oslo.
– Dessuten, legger hun til, skrev Magnus Marsdal deler av «Frp-koden» her og Bente ­Bakker skrev biografien om ­Asfshan Rafiq.
– Jeg vil anslå at «kafékontoristene» utgjør så mye som halvparten av kundene, sier hun. Den andre halvparten er småbarnsforeldre.
Karina tilbyr gratis trådløst nett, samt hele 24 stikkontakter.

 

Internasjonalt fenomen

nomader2-280x170
Foto: Thomas Haugersveen

«Carinas» på Tøyen er et norsk eksempel på et internasjonalt fenomen. I USA kalles kafékontoristene «coffee beduins» og fenomenet kalles «being spaces». Mer enn hver tredje sysselsatte i USA bruker 20 prosent eller mer av arbeidstiden sin utenfor kontoret, og har behov for «mobile kontorer». Kaffekjeden Starbucks og bokhandelen Border Bookstores er et ofte brukt eksempel på et slikt «tredje sted»;  ikke hjemme, ikke kontoret, men noe som minner om en stue og hvor man kan jobbe.
I Storbritannia er det allerede anslått å være 2,5 millioner slike «kaffenomader» og i 2008 åpnet den første «arbeidsklubben»; One Alfreds Place. Dette er en medlemsklubb sentralt i London hvor man har tilgang til trådløst nett, møterom, sofa­grupper for møter eller mingling og lunsjbar med alle rettigheter. De tilbyr til og med senger for de som har behov for noen minutter på øyet.

Fast kunde

nomader3-280x170
Foto: Thomas Haugersveen

Så avansert er ikke Carinas på Tøyen ennå, men hun tilbyr  sjokolade fra Coline og blåbærmuffins med kaffen.
Danske Christian Juel Jørgensen flyttet til Tøyen etter sin norske kjæreste. Han er redaktør for magasinet Traktor-Tech og er fast kunde hos ­Carinas.
– Hadde jeg ikke funnet et slikt sted, hadde jeg nok leid meg kontor. Jeg kommer hit to, tre ganger i uka med mindre jeg er på reportasjereise. Her kan man både få en god kaffe, en god prat og man kan jobbe, sier han.
Christian pleier å komme etter «rushtida», som er fra halv tolv til to.
– Når jeg ser Christian komme, setter jeg i gang med en dobbel latte med én gang, sier Karina.
Det slår aldri feil:
– At det ikke er det han skal ha, har jeg ikke opplevd ennå.

Foto: Thomas Haugersveen

Velsignet god

Kirkekaffen er så viktig for menighetene at de iblant kalles for «det tredje sakrament», etter dåpen og nattverden. I Lommedalen menighet spøker kirkegjengerne med at de heller bytter presten enn kaffen.

Foto: Thomas Haugersveen

Jesus gjorde vann til vin, men hadde det vært i kaffebønnenes tidsepoke, hadde han kanskje lagd kaffe i stedet. I alle fall hvis en skal dømme etter hvor sentral «kirkekaffen» er blitt for norske kirkegjengere. Så sterk er tradisjonen at menigheten i Lommedalen kirke, knapt kan tenke seg å leve uten.

Sosial kaffe

– Vi samles over kirkekaffen for å prate med hverandre, om alt fra været til gudstjenesten til menighetsarbeidet, forteller kirkegjengerne Ivar Ødegård og Knut Nesje.
– Knut har vært på reise i Argentina, her får jeg høre hvordan han har hatt det, sier Ivar, og her utfordrer den som er i dårligst form den andre til å trene. I dag snakker vi om hvem som er raskest på ski for tida, ler han.

Frivillige «baristaer»

Inne i det glassrike kaffe-rommet er det lunt. På veggen henger en barnegruppes presentasjon av FNs tusenårsmål, en plakat med «Korsvei: Mer himmel – Mer jord» samt et flygel, tolv bord og ni termokanner.
– Det er Friele, tror jeg, FairTrade, sier Anne-Kari Kobbervik.

Hun bruker dobbel kaffetrakter, og under hele kirkekaffen passer hun på at det ikke blir tomt for kaffe. Denne søndagen var beregningen  perfekt, bare en liten skvett igjen. I tillegg til kaffen har Anne-Kari tatt med 110 hjemmebakte wienerbrød, 125 hjemmebakte boller og kanelsnurrer, hjemmelaget sjokoladekjeks og mandelkaker, samt stangselleri og gulrøtter, for helsas skyld.
Ansvaret for kaffekokingen går på omgang i menigheten og Anne-Kari og mannen gjør dette to ganger i året. Denne søndagen får de hjelp av barnebarnet Sara Kobbervik (4).
– Onsdager er det bibelskole, ten-sing, speider og barneaktiviteter. Da kan de voksne slappe av her med kaffe, sier hun. Hun presiserer at de lager litt te og saft også, slik at ikke noen skal falle utenfor.

Nye menighetsbarn

– Det er viktig å være inkluderende. Kirkekaffen er jo stedet nye medlemmer i menigheten kan bli kjent, sier vikarprest Knut Grønvik. Han har bevisst fått bordene plassert slik at folk ikke får satt seg i «klikker. Denne søndagen leder presten Bibel-quiz og Bil-quiz.

– Noen ganger bruker vi kirkekaffen til å informere om noe. Denne gangen var det om gudstjenesten, på Skaperverkets dag. Imidlertid prøver vi ellers å la folk få prate mest mulig, det er jo det de vil med kaffen, sier han.
– Kaffen har en enorm posisjon i både kirkene og bedehusene. Jeg husker fra jeg var liten at det alltid sto en stor kaffekjele og putret når vi var i bedehus, sier han. I Sverige har han sett et eget kaffemerke som heter «Kyrkkaffe». De har skjønt det, de som lager den, hvilket marked som er i kirkekaffen!

Kirke-latte

Karl Gunnar Opdahl er helt enig i at kaffen har en sterk posisjon.
– Vi bytter heller presten enn kaffen! ler han.
– Nei, det mente jeg ikke, altså. Men den er viktig! ror han seg inn.
– Normalt hverken liker eller drikker jeg traktekaffe, men her liker jeg den. Det har jo skjedd så mye med kaffe i det norske samfunnet de senere år. Jeg tror noe av statusen til kirkekaffen var at det i sin tid var den beste kaffen en kunne få tak i; godt traktet, høy kvalitet, sier han. Imidlertid har «kaffeutviklingen» innhentet kirkekaffens overtak; – I dag er det jo så mange som blir kjent med kaffe på kaffebarer. Det går jo ikke an å drive en bensinstasjon uten en skikkelig maskin som gir både cappucino og espresso. Før i tida var det bare en sur, svart kaffe som surret på varmeplata. Kanskje kirken må oppdatere seg på kirkekaffen, når folks krav øker? Kanskje vi må tilby kaffe latte vi og? Det er en tanke, men jeg har ikke hørt noen ønske seg det. Kirkekaffe er ikke latte. Sånn er det bare; kirkekaffe er trakt.