Kvakk, kvakk, kvakk, kvakk. Bilen snirkler seg i gangfart utover Adventdalen for å unngå å kjøre på en av de mange ærfuglene som har lagt seg til å hekke i nærheten av byens hundegård. Snøen smelter raskt på fjellene, gjørmesesongen er i gang. Det er ingen trær som bryter horisonten, ingen blomster selv om kalenderen sier juni, bare et grått landskap som våkner fra vinterdvalen. 

Midt i alt det golde kjennes plutselig duften av nytraktet kaffe. 

I døråpningen til et lite hus på tundraen står Marie Royer og ønsker velkommen. Sammen med kjæresten Michael Jones driver hun Svalbard Brenneri, verdens nordligste kaffebrenneri. Marie er fransk, Michael er britisk, og de møttes for seks år siden gjennom hundesledekjøring i nord-Sverige. Tilfeldighetene tok dem til Svalbard. De kjente noen her oppe, fikk tilbud om jobb som hundekjørere, og tenkte «Ja, hvorfor ikke?»

– På Svalbard får man et pusterom. Jeg har drevet med hundekjøring i 11 år, og ser at det tiltrekker seg en del mennesker som trenger et pusterom. Mennesker som løper fra noe. Arktis gjør at man får tid til å se innover i seg selv også, forteller Michael. 

Da de flyttet nordover, fikk paret raskt en liten omgangskrets i byen. En tilbakevendende diskusjon i vennegjengen var tilgangen på god kaffe, og til slutt bestemte de seg for å starte sitt eget brenneri. 

– Kaffen sendes til øya uansett, hvorfor kan vi ikke være med på å bestemme hvilken kaffe som kommer, og så brenne den her? spør Michael. 

Kaffe til folket

Det var Michaels far som pirret nysgjerrigheten for brenning av kaffe. Hjemme på kjøkkenet i Cheltenham ble det brent kaffe i stekeovnen, en metode Michael beskriver som langt fra ideell. 

– Du får en veldig ujevnt brent kaffe, der den ene siden blir svært brent, og den andre siden ustekt. Resultatet er en vegetabilsk og bitter smak, men faren min likte det. 

Til tross for å ha vokst opp med varierende kaffekvalitet fikk han en stor interesse for faget. Produksjonen i Longyearbyen startet med en liten bærbar brenner, før paret i vinter gikk til innkjøp av en Merida kaffebrenner. 

– Det har vært mye gjettearbeid, og mange telefoner til produsenten, ler han oppgitt.

Michael forklarer at instruksjonsboken som fulgte med kaffebrenneren til en halv million kroner ikke var den beste. 

– Første batch ble fullstendig svidd. Bønnene ble brent umiddelbart, og det kom røyk ut av toppen. Det er en temperamentsfull maskin, men den gjør jobben. 

Han har fylt en gammel flaske med de svidde bønnene, for å minne ham på at kaffebrenning er en evig læringsprosess. 

Det har også vært utfordrende å finne et sted å ha den ildrøde kaffebrenneren. Det meste av boligmassen i Longyearbyen eies av staten og noen store selskaper, og leieavtaler er ikke alltid like enkelt å få igjennom. Nå har Michael og Marie landet på en ombygget container i et industriområde utenfor byen, noe de tror det blir en god ordning. 

Lokale samarbeidspartnere

Longyearbyen er et lite samfunn med knappe 2500 innbyggere fra mer enn 50 land. Selv om det er få fastboende, er det en jevn strøm av turister og besøkende hele året. Dette holder liv i en rekke restauranter og kaféer. Michael forteller at han er glad for at flere av byens spisesteder har valgt å ta inn kaffen. 

– Jeg var veldig nervøs da første batch med kaffe ble sendt av gårde. Jeg var livredd for at folk ikke ville like den. Men frykten var unødvendig, det har vært en jevn etterspørsel siden, og de serverer den på en av byens beste restauranter.

Et av stedene som selger Svalbard Brenneris kaffe er Huskies Café. I Longyearbyen er det en gammel tradisjon fra gruvetiden å ta av seg uteskoene før man går inn i offentlige bygg, museer, biblioteket og sykehuset. Dette var for å unngå å dra kullstøv fra gruvene med seg inn over alt. Også her setter man skoene i gangen, og det første som møter deg – i tillegg til duften av nytraktet kaffe – er en husky eller fire, som kafénavnet tilsier. 

En lokal kunstner har designet de fargerike etikettene. Michael forteller at kaffen fra Peru er den mest populære, den med bamsen og hytta på. 

– Jeg håper at det er fordi folk liker peruansk kaffe, ikke kun på grunn av etiketten, sier han og smiler. 

Men med turistene er han ikke helt sikker. 

Det å drive et kaffebrenneri har gitt ham det kreative utløpet han trengte i hverdagen. Han innser at det er konstant nye muligheter for læring, og han suger til seg nyttig informasjon gjennom kurs, webinarer og podcaster. Underveis har det blitt noen kilo med udrikkelige kaffebønner, og han er i tenkeboksen for å finne ut av hva de kan brukes til. 

På sikt ønsker han å ha kortest mulig vei fra brenner til kopp. Drømmen er å ha jevnlige brennedager hvor folk kan komme med sine egne krukker og kar, og få ferskbrente bønner, uten at annen emballasje er involvert. 

Det er små steg til et mindre klimaavtrykk i den delen av verden som opplever størst global oppvarming. Samtidig teller hver kaffedråpe. 

Kreativt utløp

Kunstnerkollektivet Artica er et av stedene som har benyttet seg av brenneriets poseløse kaffeordning. De kommer med egne bokser, og får påfyll av nybrent kaffe fra alle verdenshjørner. Den første fredagen i hver måned samles frilansere, kunstnere, forfattere og fotografer for en uformell prat og kaffe i de lyse lokalene, og nå har de invitert Michael til å fortelle om kaffebrenneriet. 

Han står først litt nervøs foran forsamlingen, men forteller etter hvert med stødig stemme om kaffens opprinnelse, brenne- og bryggeprosessen. Flere er opptatt av hva som kan gjøres med kaffegruten, og skallet på kaffebønnene som frigis under brenningen. Kan dette resirkuleres på noen måte? 

Lisa Bakk Bøen, koordinator for Artica, forteller at det var helt naturlig for dem å velge den lokalbrente kaffen da den først ble tilgjengelig. 

– Det er superviktig å støtte de mindre aktørene i byen. Det er noe med å legge til rette for de som setter i gang ting og er kreative. De bidrar inn i lokalsamfunnet på en annen måte enn de store bedriftene, og det er viktig at de blir sett og får anerkjennelse. 

Lisa synes det er innovativt og spennende at en liten by som Longyearbyen har sitt eget kaffebrenneri. Og den tette kontakten de har med brenneriet er positivt for forbrukeren. 

– Det er kult at vi kan ha en prat rundt kaffebestillingene. Vi tester ut ulike kaffer og gir tilbakemeldinger. Det er hele tiden en dialog der, som gjør at vi får et nærere forhold til produktet vi konsumerer, som også er veldig gøy. Vi lærer om kaffen og får en større forståelse. Kaffe er kanskje ikke noe vi nordmenn tenker på som en eksotisk vare, men det kommer langveisfra og økt kunnskap om råvaren er bra. 

– Og så smaker kaffen så godt!

Voksenopplæring

Michael byr på en kopp nybrent, nykvernet og nytraktet kaffe. 

– Den kommer til å være fruktig, og jeg forventer et rimelig høyt syrenivå, nok litt for høyt for en gjennomsnitts nordmann, forteller han. 

– Den burde nok ha hvilt seg en dag eller to til, for bønnene avgir fortsatt CO2. Det kan være forvirrende: vi er oppdratt til at ferskest er best, men akkurat når det kommer til nybrente kaffebønner, så må de få lov til å hvile. 

Michael anser seg ikke som en kaffesnobb. Han mener at den måten du nyter kaffe på er den riktige måten. 

Likevel blir han oppgitt hvis folk kjøper spesialkaffe, og så ønsker den veldig mørkt brent. 

– Når man brenner lett får du frem alle kvalitetene til kaffen, du smaker den for det den er. Med mørkbrenning vil du smake mer av brenningen, og den røykfylte karamelliseringen, men mindre av kaffens iboende kvaliteter. Da kan du like gjerne kjøpe billigere kaffe. 

Foto: Maria Philippa Rossi