Foto: Sjo og Floyd

Bjørn Grydeland plasserer en kopp nytraktet kaffe foran undertegnede. Bønnene er fra Etiopia, og den hvite, klassiske Saturn-koppen med skål fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Norsk kaffeinformasjons (NKI) presse- og kommunikasjonsansvarlig gløtter opp mot kollega og sjef Marit Lynes, som sitter i kontorstolen på eiersiden av skrivebordet.

– Vil du også ha sånn fin kopp?

– Nei takk, jeg kan ta dette jeg, sier hun og griper tak i kruset som trolig har stått der siden hun kom på jobb for en time siden – et hvitt, helt ordinært krus.

Norsk kvalitet i særklasse

Daglig leder i NKI er ingen kaffesnobb. Hun har en regel om aldri å takke nei til kaffe, samme hva som serveres. Så da tanten hennes på 97år disket opp med pulverkaffe forleden, drakk hun med glede. Noen ganger er det praten over koppen som er viktigst. Dessuten var det Nescafé Gull, en av de beste pulverkaffene.

– Norsk kaffeinformasjon jobber for best mulig kaffekvalitet i alle ledd. Så kan vi ha ulike definisjoner av kvalitet til ulike segmenter,men den største trusselen mot den gode kvaliteten vi har her i Norge, er ene og alene dårlig kvalitet.

Look to Norway er refrenget fra en samlet internasjonal kaffebransje. De har sett nordmenn plukke med seg høythengende baristapriser og smakt på den karakteristiske norske, lysbrente kaffen. Også hverdagskaffen vår vil i verdenssammenheng regnes som speciality,forteller Lynes, som alltid pakker med seg en egen koffert med norskbrent kaffe når hun drar på ferie til familiens leilighet i Brasil.

De brasilianske tollerne ser like oppgitt på henne hver gang.

– Loca, tar med kaffe til kaffelandet! Men kaffen der er jo ikke bra, den gode kaffen eksporteres. Jeg drikker aldri svart kaffe i utlandet. Jeg trenger nesten ikke smake på den en gang, jeg vet at det er mye robusta i den. Men kaffesnobberi, det er noe av det verste jeg vet, fastslår kaffesjefen.

Jobben, en hobby

Vi sitter på kontoret hennes i NKIs lokaler på Frogner, i et bygg fra 1800-tallet. På den ene veggen henger to verk av Susann HeleneHessen, kunstneren som lager motiver av kaffeflekker. På utsiden av kontordøren henger en rosa Post-it-lapp med barnlige bokstaverover en enkel kulepenntegning av en dame med krøllete hår. «Her jober Marit», står det.

– Den begynner å bli gammel. Yngste datteren min er 17 nå, smiler Lynes.

Med andre ord, det er noen år siden hun begynte i NKI. Foruten en svipptur innom organisasjonen på slutten av 1990-tallet, har hunvært fast ansatt siden 2005 – først som informasjonsansvarlig, fra 2012 som daglig leder etter Egil Pettersen. Når NKI i år feirer 60-årsjubileum, kan Lynes også feire rundt tall med sine 10 år i lederstolen.

– 10 år?

Reaksjonen tyder på at tiden har gått fort.

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg pleier å si at jeg har ikke en jobb, jeg har en betalt hobby. Da jeg tok over, så var det med en viss … Nei,jeg var ikke så veldig ydmyk egentlig, jeg følte jeg kjente bransjen godt. Men det var viktig for meg å fortsette å være et samlende punkt for norsk kaffebransje. Selv om vi har mange medlemmer som har utenlandsbrent kaffe, så er det en målsetning at vi opprettholder den store aktiviteten som er i Norge på kaffe – at vi fortsetter å snakke til det norske folk om mangfoldet i kaffe, at vi bidrar til fokus på kvalitet.

En mannsdominert bransje

At Lynes skulle vie karrieren til kaffe, er tilfeldig. Joda, en kunne stille klokken etter kaffekokingen hjemme i oppveksten på Nordstrand,og hun har et tydelig barndomsminne av å kverne kaffe for bestemoren på en firkantet, manuell kvern.

– Men jeg husker det som noe veldig kjedelig!

Det var først da hun begynte å jobbe i Coop, som produktsjef for Røra Fabrikker og Coop Kaffe, at kaffeinteressen begynte å vokse. Dengangen hadde Coop fortsatt eget kaffebrenneri, et sted hun tilbrakte mye tid. Hun var med på cuppinger og graderinger for å lære mest mulig om produktet hun skulle markedsføre. Hva var det som gjorde at kaffebønnene, som så helt like ut, smakte så forskjellig?

Det trigget noe i henne. Hun var fersk i kaffebransjen, nysgjerrig og uredd. Det skulle vise seg å komme til nytte.

– Det var en veldig mannsdominert bransje. Jeg var på kaffemesser i Europa og ble nesten ikke estimert, liksom. Men så kunne jeg siat jeg skulle hilse fra Benny, det ble en døråpner for meg.

Benny Hebo Larsen, daværende sjef for kaffebrenneriet på Coop, var en av Europas fremste cuppere. At det måtte en mann til for å giLynes innpass i bransjen tenkte hun ikke så mye over akkurat da, hun var først og fremst stolt av at hun jobbet med en av de beste. Men da hun fikk nyss i at norsk kaffebransje hadde en årlig lutefiskaften som bare var for gutta, satte hun foten i døra.

– Jeg likte ikke lutefisk engang! Men jeg kunne ikke finne meg i at det fantes et lutefisklag for kaffebransjen, som bare var for menn. Dehadde ingen gode argumenter for at det var slik, annet enn at det ikke var så mange damer i bransjen.

Jeg fikk bli med til slutt, noe som gjorde at jeg fort fikk et bredt kontaktnett.

Opplevd bransjen fra flere sider

Etter noen år i Coop dro Lynes på en fire måneders tur til Latin-Amerika med noen venninner. Med seg hadde hun en tykk adressebok med navn på kaffebønder hun skulle besøke. Folka, prosessen, bønnene, kunnskapen … Turen bekreftet det hun trodde da hun dro, detvar kaffe hun skulle jobbe med.

Hun sa opp stillingen sin i Coop og rakk å bli headhuntet til NKI, før hun ble oppringt av Coop igjen. Hebo Larsen, som den gangen også var styreformann i NKI, lurte på om hun ville starte et lite brenneri i brenneriet? Tilbudet var for godt til å avslå, og Lynes havnet tilbake på gamle trakter.

Med en 25 kilos Probat-brenner brant hun single origin-kaffe til restauranter i Oslo og små serier til spesialsegmentet i dagligvarebutikkene.

Hun brant på dagen, brant på natten, brant på oppdrag, lagde produkter.

– Det var så sanselig. Jeg likte duftene, jeg likte alt ved det.

Det var i denne perioden hun reiste til Miami på SCA Expo, kaffemessen i regi av bransjeforeningen Speciality Coffee Association (SCA).Og det var her hun fikk kjenne avstanden mellom industri og spesialkaffesegmentet på kroppen for første gang.

– Jeg dro alene fra en dagligvaregigant og tenkte ikke at noen er industrifolk og noen er spesialfolk. Det kan være forskjell på kaffen, men folka er de samme. Men SCA var opptatt av at de var annerledes. Jeg fikk spørsmålet «hva gjør du her?», forteller Lynes.

Å måtte forsvare sin egen tilstedeværelse på en åpen kaffemesse husker hun som en svært spesiell opplevelse. Hun vrir seg i stolen, minnet er fortsatt ubehagelig.

– Jeg får nesten litt klump i halsen når jeg tenker på det. Men Robert Thoresen var der, han var nettopp blitt den førsteverdensmesteren i baristakunst. Han sa: «Kom, Marit, nå stikker vi på bar.» Paradokset er at jeg i dag sitter som leder for SCA Norway.

Sammen mot et felles mål

Lutefisklaget, erfaringen fra Miami … Alt leder opp til en av hennes kjernesaker som leder for NKI: fellesskap. 

– Å skape samhold og fellesskap med stor takhøyde i en stor bransje er mye bedre enn å være en eksklusiv liten gruppe hvor vi snakker om oss og de andre. Vi kan utrette mer sammen hvis vi har en felles målsetning, og i Norge tror jeg de fleste vil være enige i at vi har nettopp det. Ingen andre land har en så uavhengig organisasjon som Norsk Kaffeinformasjon.

Mye har endret seg siden NKI ble etablert i 1962. Den gangen fantes det over 100 små brennerier i Norge, som leverte til lokale kjøpmenn og markeder. De fleste forsvant etter hvert som vakuumpakkingen kom og kravet til nybrent ikke ble like avgjørende, men isenere tid har pendelen svunget tilbake. I dag finnes det over 80 norske kaffebrennerier, de fleste med fokus på den nordiske brennestilen.

– Da de små kaffebrenneriene og -barene begynte å dukke opp, ble det en utfordring for de større aktørene i bransjen. Men i stedet for å slå hånden av de små, vil jeg si at de større aktørene så på dem mer som et krydder, et spennende tilskudd, noe som var med på å hevekaffeinteressen blant folk flest, sier Lynes.

Kaffe – mer enn bare utstyr

Hun holder selv mange av kursene som NKI arrangerer i lokalene sine på Frogner, alt fra grunnkurs i kaffe til brygging og cupping. Hver gang setter hun seg samme mål:

– Deltakerne skal ha flere spørsmål når de drar enn det de hadde da de kom. Folk er ofte ubevisst inkompetente når det gjelder kaffe. Alle drikker det, men utover det tenker de ikke så mye på det. Det er veldig små ting som skal til for å heve kaffeopplevelsen og -interessenhos folk. Bare det å bli bevisst at kaffe er ferskvare, for eksempel. At kaffen smaker forskjellig etter hvor den kommer fra.

Nordmenn konsumerer over 17 millioner kopper kaffe hver dag, ifølge tall fra Ipsos’ kaffeundersøkelse fra 2022. Likevel går selve råvaren ofte under radaren for de fleste. NKI får ofte henvendelser fra privatpersoner og bedrifter som er lei kaffen sin og lurer på hvilken maskin debør kjøpe.

– Vi er så veldig opptatt av utstyr, men hvis du har en god trakter eller en god chemex så er det ikke utstyret som gir kaffesmaken.Shit in, shit out. Mange blir litt flaue når jeg spør om de har forsøkt en annen type kaffe. Kompetansenivået hos folk flest er veldig lavt, så jeg vil gjerne at folk skal bli nysgjerrige på kaffe. Idet du åpner den døren, er det veldig vanskelig å gå tilbake.

Blikket opp av koppen

Lynes er opptatt av at NKI skal bruke den nøytrale posisjo- nen de har til å styre bransjen i en retning som de mener er riktig. Også når det kommer til samfunnsansvar. NKI har blant annet et samarbeidsprosjekt med Oslo kommune, som undersøker hvordan kaffegrut fra større arbeidsplasser kan brukes til jordforbedring fremfor å kastes. Sammen med Utviklingsfondet har de over lengre tid diskutert muligheten for å gi grønne mikrolån til kaffeprodusentene – et initiativ for å effektivisere handelskjeden og bidra til kompetanse- heving blant kaffebøndene.

– Det er så store klimautfordringer i mange av kaffelandene nå at det blir helt feil å tenke at ikke alle monner drar. Vi er så avhengige av hverandre. Hvordan kan vi få til noe som er bærekraftig sammen med produsentene? spør Lynes, vel vitende om at nordmenns høyekonsum av kvalitetskaffe er avhengig av en bærekraftig produksjon.

Jeg tenker at vi også i fremtiden skal være en bransje hvor man sier «look to Norway» – ikke bare som enkelt- aktører, men som en fellesnasjon. Det er en kongstanke jeg har, at bransjen skal kunne gjøre noe sammen i alle ledd.