På 11-1200-tallet var Lund romerkirkens viktigste sete i Skandinavia, og viktige kulturimpulser ble spredt herfra til alle nabolandene. Men nok om det, jeg hadde kaffesug. Og jeg hadde den fikse ide at nettopp Lund var stedet for god kaffe. Og hvorfor det? Jo fordi katedralen er viet til Laurentius; på norsk Lars. Som lidenskapelig kaffedrikker kjenner jeg historien om Kaffe-Lars. Den er som følger: St. Laurentius var erkediakon i Roma og led martyrdøden i år 258 ved at han ble stekt sakte i hjel over en rist. Det fortelles at mens bødlene holdt på med den stakkars mannen sa han til dem: «Smak på steken, den ene siden er gjennomstekt, det er på tide å dreie risten».
Slik holdt han på å drive gjøn med bødlene inntil han døde. For liksom St. Laurentius ble brent på alle sider og i flere omganger, slik blir kaffen brent flere ganger. Blant skogsarbeiderne omtales velbrygget kokekaffe ofte bålet som «Kaffelars». Vi vet om minst 24 middelalderkirker som er viet til St Laurentius i Norge, og helgenen er oftest utstyrt med en rist.
Jeg trodde naturligvis at Lund-innbyggerne hadde en kafè oppkalt etter Laurentius, så opplyste som våre naboer etter sigende er. Men der tok jeg feil, til tross for at svenskene kan kaffe: «Löfbergs mørkebrente» hører med til mine favoritter – er kaffekremmerne ukjent med forbindelsen St. Laurentius og det sorte brygg – det skyldes nok den sedvanlige protestantiske historieløsheten.
Naturligvis har jeg senere påpekt dette med Kaffe-Lars overfor mine mer kunnskapsrike venner i Lund. Min venn Erling som nettopp har konvertert til den katolske tro hadde ingen problemer med sin kaffeforventning, og nøyde seg med en cappuchino. Som kjent har drikken navn etter kappuchinermunkene som bærer en hette, ganske lik kaffebrygget med sin hvite melketopp.
Jeg har – som sagt – et forhold til kaffe, et lidenskapelig forhold. Og jeg drikker kun kaffe av høy kvalitet, spesiell aromatisk og godt brent, nytrukket og helst columbiansk. Espresso er også ok, men helst på arabisk vis. Jeg tar det som et tegn fra St. Laurentius at det nå er åpnet en liten kaffebutikk med utsøkt utvalg rett overfor Pilegrimskontoret der jeg nå har skrevet denne artikkelen.
Mange er opptatt av mat og vin, jeg nøyer med kaffe, selv en ubemidlet filolog har råd til å dyrke denne hverdags-luksusen. Det betyr naturligvis at jeg ofte har sterke meninger om denne drikken, om hvordan den skal lages, hva som er kvalitet, osv.
Evert Taube var en lidenskaplig kaffedrikker. Han skrev også en bok om pilegrimsferder, bl.a til Bysants
En gang besøkte jeg Sunbolyan kaffebar i Kirkegaten på Majorstuen, og kom i prat med baristen. Bombastisk påsto jeg at det var kun et sted i verden de virkelig kunne lage ahwee (kaffe), og det var i Syria. Her smakte jeg den varme sorte drikken første gang i min pure ungdom, sterk, søt og rykende varm, krydret med litt kardemomme. Denne kaffen var ifølge den klassiske beskrivelsen; «sort som natten, het som helvete og søt som kjærligheten». Jeg glemmer det aldri, det var en åndelig smaksopplevelse, servert på et lite sted nær den tusen år gamle Omayyad-moskeen i Aleppo. At jeg hadde selskap med to vakre franske damer hørte med. Men la oss vende tilbake til Sunbolyan; tror du ikke fyren bak disken smilte med hele kroppen da han hørte hva jeg mumlet og utbrøt; «Jeg kommer fra Damascus» sa han. Og dermed datt jeg nesten av stolen. Det er ikke mange syrere i Norge, og hvor mange av dem driver en kaffebar?
Mitt kaffested i Oslo var dermed oppdaget, og hit rusler jeg av og til på søndagene, godt rustet med aviser, tidsskrifter og annet. Og naturligvis har jeg med meg gyldne, ristede kaffebønner til min nye venn, Kinan Sunbol når jeg har vært i Syria.
Syrisk kaffe er annerledes enn den tyrkiske, den er mørkere og mer brent. I souken ligger kaffebrenneriene på rekke og på rad og den aromatisk duften av nybrente kaffebønner lokker til seg kjøpere. Jeg har alltid ment at man får et nærmere og rikere forhold til mat og drikke når man også har litt kunnskap om historien, legendene og livet rundt produktene.
Den mest kjente legenden handler om gjeteren Kaldi som levde for ca 1000 år siden i Yemen. Han oppdaget at geitene ble hyperaktive etter å ha spist røde bær fra et busklignede tre. Kaldi tok med seg fruktene til en Sufimunk som satt og varmet seg ved et leirbål, og fortalte hva han hadde oppdaget. Men den gamle mannen kastet sint bærene på flammene, det var ikke noe å bry seg om sa han. Men snart kjentes en behagelig aroma fra bærene som lå i ilden, og de andre munkene krafset til seg de svidde restene.
Da de tok bønnene hjem til klosteret helte de varmt vann over, og kaffedrikken var dermed skapt. Det ble fort oppdaget at drikken gjorde munkene mer våkne og aktive, og at det ble fart i dervish-dansen. Klosteret ble etter dette kalt «Det våkne kloster».
Syria har et viktig kapittel i kaffens historie som er lite kjent her hjemme. Kaffen ble første gang omtalt i kristne kilder i 1573 av naturvitenskapsmannen Leonard Rauwolf fra Augsburg som besøkte Aleppo. Det var via Aleppo at kaffen nådde Istanbul.
Det går mange fortellinger om hvordan man oppdaget at det var de brente kaffebønnene som forløste kaffen som drikk, flere kilder påstår at det var i Damascus man klarte å utvikle selve brenneprosessen. Det skyldtes at man hadde utviklet stålet såpass at det tålte varmen når bønnene ble brent på jernplaten. Vi kan takke pilegrimer for at kaffedrikken ble kjent utenfor Arabia Felix. De fromme hadde lært seg å drikke kaffe fordi det hjalp dem til å holde seg våkne under de nattlige bønneøvelsene i Mekka. Araberne forbød imidlertid utførsel av kaffeplanter for beholde kaffemonopolet og forbudet ble nøye overholdt med trussel om dødsstraff for smuglere. Men en muslimsk pilegrim – Babu Budan – som også var kjent som en hellig mann, festet sju grønne kaffebønner til maven og klarte å ta de med seg hjem til Chikmagalgur i India. Bærene ble til planter og kaffeplantasjer. En kaffeindustri ble skapt. Ikke rart at Babu Budan regnes som helgen i India. Og snart spredte kaffeplantasjene seg til mange muslimske land. Etter hvert vokste det frem kaffehus mange steder, i Jerusalem, Kairo og Damascus.
Kaffen kom til Europa via Venezia på begynnelsen av 1500-tallet. Men mektige personer ville forby innførsel av kaffen, de mente at den sorte drikken som var så aktet av muslimene, måtte være djevelens verk, og de som drakk den, ville være fortapt. Men det var noen prester som hadde sans for kaffen og de brakte saken inn for pave Clement VIII for å få hans syn på saken. Etter at paven hadde smakt sin første kopp kaffe utbrøt han: «Den Satansdrikken er jo så god at det ville vært trist om de vantro fikk ha den for seg selv. La oss lure Satan å døpe den». Som sagt så gjort. Paven døpte drikken til kaffe og dermed ble det trygt og sikkert også for de kristne å drikke kaffe. Og det gjør de til gangs, ikke minst i det kristne foreningslivet her i Norge. Bare den største kaffekjelen er stor nok når det drikkes kirkekaffe, bedehuskaffe, menighetskaffe og misjonskaffe. 