Dromedar-1

Dromedar 20 år

Mannen bak Dromedar tilfredsstiller både kresne stamkunder på gateplan og konkurrerer på høyeste internasjonale nivå.

Foto: Lena Knutli

– Hadde jeg visst hvordan det kom til  å gå da vi starta i 1997, hadde jeg ledd  og tenkt «en utopi». Preben Oosterhof tar en slurk svart kaffe, før han lener seg tilbake i stolen i det som en gang var røykerommet i den originale Dromedar kaffebar.

I år er det 20 år siden Trondheims første kaffebar åpnet. Som daglig leder har Preben Oosterhof ansvaret for de ansatte, han er pedagog og kursholder. Både han og flere av baristaene og øvrige ansatte ved Dromedar har markert seg i konkurranser, og Dromedar har flere ganger blitt kåret til «Årets kaffebar».

Kaffegründeren tok nylig førsteplassen under NM i Kaffekunst i Coffee in Good Spirits og deltok i VM i Budapest i juni. At han skal konkurrere er han veldig bevisst på.

– Jeg jobber hardt for å ikke bli en syvende far i huset, forklarer han.

Dromedar-5

Droppet blondegardinene

Egentlig skulle han bli fotballproff, men en skade førte til at han måtte revurdere karrieremulighetene. Etter å ha jobbet noen år som skoleassistent, vurderte han å utdanne seg til lærer, men så fikk han se annonsen i Adresseavisen. Var det noen som ville være med å starte opp  en kaffebar? Oosterhof tok kontakt med avsender Andreas Hertzberg, og de møttes for en kopp kaffe. Det var full klaff.
I påsken, den 19. mars 1997, rett etter at ski-VM hadde blitt arrangert i Trondheim, overtok de lokalet ved Gamle Bybro på Bakklandet.

– Vi fikk et års leie, under forutsetning at vi måtte ha kniplingsgardiner. Det løftet holdt vi ikke, sier han med et smil.

Gründerne malte vegger, snekra bar og bord, og lånte stoler av Hertzbergs bestemor. Halvparten av kapitalen brukte de på å investere i en espressomaskin.
– Vi var på kurs i Oslo, og kunne ingenting. Det gjorde ingen andre heller. Det var på den tida man sa «expresso», og kaffe ble sendt rundt i papirsekker, forklarer han.

Ikke bare kaffe

Navnet Dromedar kom fra en kompis som nylig hadde vært i Egypt, og hadde latt seg fascinere av dyret med kun en pukkel.

Dromedar-2– Det gjorde at vi skilte oss ut, og ikke bare het noe med kaffe. I tillegg rimer dromedar på kaffebar, forteller Oosterhof.

Oppstartsfasen og det gryende, kreative miljøet på Bakklandet, mener han var avgjørende for hvordan han ville drifte Dromedar. I 1997 var det avklart at Bakklandet likevel ikke skulle bli motorvei, og området begynte så smått å komme til hektene med nye restauranter og møteplasser, og oppussing av hus og leiligheter.

– I løpet av jubileumssommeren 1997, da Trondheim feiret 1000 år, ble trønderne igjen glade i byen sin. På Bakklandet var det et type miljø som minnet om Svartlamoen. Vi hadde feil dørhåndtak på ytterdøra, og så kom det plutselig en kar med et originalhåndtak og skifta det mot en kopp kaffe.

Valgmuligheter uten eierandeler

De første årene var tøffe. Hertzberg og Oosterhof pantsatte hus, «lånte skjorta» og var stort sett blakke. Likevel klarte de å starte opp en kaffebar i Bergen i 1998, og en i Nordre gate i Trondheim i 2001.

– Den tida var beinhard, men i dag er Dromedar i Nordre den kaffebaren som omsetter mest per kvadratmeter i landet, forteller Preben Oosterhof.

I 2013 solgte duoen eierandelene sine til Solberg & Hansen, under forutsetning av at Oosterhof kunne fortsette som daglig leder. Det var en befrielse.

– Jeg har aldri kikka meg tilbake etter det. Nå har vi midler til å åpne nye steder og muligheten til å velge. Før måtte vi bare si nei.

Alt for stamkunden

Dromedar har hatt kaffebar både i Jessheim og Kristiansund, men per i dag er det i alt sju kaffebarer. Fire av dem, pluss et bakeri, er i Trondheim, to befinner seg i Bergen og en i Ålesund. Flere nye er under planlegging.

Dromedar-3
MUNA MAHMOOD kom på tredjeplass i Latte Art i årets kaffe-NM og jobber til daglig på Dromedar Kaffebar

Å åpne nye kaffebarer bare for å gjøre det, er ikke interessant for gründeren. Timingen må være riktig, særlig med tanke på personalet. Bakeriet hadde vært en drøm lenge, men ble en realitet da han møtte konditor Cathrine Nilsen som kunne drive det.

– Vi er ingen uniform, ingen steder er like stilmessig. Det siste stedet er alltid summen av alt vi har lært, utdyper han.

Stamkunden er livsgrunnlaget for Dromedar. Oosterhof har sett folk bli kjærester, gift, få barn og skilt, og i lokalene har det blitt holdt flere minnestunder.

– De som er her hver dag er de viktigste. Vi har blitt det lokale nærmiljøstedet som ikke fantes tidligere. Det er helt greit å komme hit klokka sju og gå klokka sju, forteller han.

En blomst i hverdagen

Dromedar er ikke lenger den eneste kaffebaren i byen. Kjeder som Kaffebrenneriet, Starbucks, Waynes Coffee og Espresso House har skapt konkurranse, noe media har omtalt som «kaffekrig».

– Før de kom begynte vi å bli en konkurrent til oss selv. Når folk blir godt vant, blir man målt tøffere. Vi mista ikke kunder, men har i stedet fått flere. Og vi skal fortsette å være det hyggelige nærmiljøstedet som folk trives på. Istedenfor å sette kaffekoppen på
bordet, er det møtet over bordet som er viktig. Jeg er fantastisk takknemlig over å kunne være en blomst i folks sure hverdag i morra-rushet. Det kommersielle stedet vil aldri tilby det vi gjør, mener Oosterhof.

Som den første kaffebaren i Trondheim, fikk han og Andreas Hertzberg mulighet og rom til å lære og utforske på egen hånd. Preben Oosterhof er spent på å se hvordan kaffebyen Trondheim kommer til å utvikle seg med nye gründere i byen.

– Hullete olabukser, 14-16 timers arbeidsdager, drømmen om å lykkes på sikt; jeg kjenner meg igjen. Gründerne i dag har vesentlig større kunnskap om faget enn vi hadde da vi begynte. Det blir spennende å se om det virker befriende eller begrensende, og hvor langt man kan dra nerdinga på kaffe.

Dromedar-4